Selbekk valgte å publisere karikaturene på den største muslimske helligdagen i året. Det nevnes nesten aldri.

At Vebjørn Selbekk (bildet) og Jyllands-Posten visste at karikaturene var provoserende, kan det ikke være tvil om, skriver kronikkforfatteren. Foto: Carina Johansen, NTB

Det finnes ikke bare én fortelling om krisen for 20 år siden.

For snart 20 år siden gikk redaktør Vebjørn Selbekk gjennom et helvete på grunn av volden og truslene etter publiseringen av Muhammed-karikaturene i Magazinet. Selbekk hadde benyttet sin soleklare rett til å trykke karikaturene av profeten Muhammed. Omkostningene for familien ble store. Vi er mange som skylder – eller har gitt – Selbekk en unnskyldning for at vi undervurderte den personlige belastningen han var utsatt for.

Men å erkjenne dette betyr ikke at vi må gi Selbekk rett på alle punkter i analysen av karikaturkrisen.

Selbekk kjenner seg fremdeles sveket av både myndigheter og kirkelige organisasjoner og mener kritikken han ble utsatt for, kun kan forstås som unnfallenhet i møte med trusler og vold.

Det er også linjen i Odd Isungsets nye bok «Dei fordømte karikaturane». Men det finnes ikke bare én fortelling om krisen for 20 år siden. Og selv om Selbekks og Isungsets perspektiv er blitt det hegemoniske perspektivet, trengs noen nyanser for fylle ut bildet.

Selv representerte jeg Mellomkirkelig råd den gangen. Kritikken vi kom med, kan diskuteres, men jeg er ikke overbevist om at vi bare tok feil.

Storpolitikk drev frem volden

Selbekk og Isungset ser ut til å mene at når norske politikere og kirkeledere uttrykte forståelse for at muslimer her opplevde harselerende bilder av profeten som krenkende, ga de næring til volden i Syria, Libanon og Pakistan.

Men ville truslene mot Selbekk og volden rettet mot norske interesser i Midtøsten vært mindre om støtten til Magazinet hadde vært tydeligere?

Ville presset på ytringsfriheten blitt mindre over tid?

Danske myndigheter avviste all dialog med muslimske aktører. Gjorde det en forskjell?

Danske interesser ble rammet minst like hardt som norske, og i motsetning til i Norge gikk det fra trusler om vold til faktisk vold og til slutt drap.

Selbekk og Isungset har rett i at det var storpolitikk som drev frem volden. Og det var nettopp storpolitikken både politikere og kirkeledere prøvde å håndtere da de viste til at det å trykke hånende bilder av religiøse skikkelser ikke var noen allemannssport i Norge.

Visste at de var provoserende

Selbekk er særlig fortørnet over at noen av oss omtalte publiseringen av karikaturer som en provokasjon, og at det ble hevdet at ingen andre norske aviser hadde trykket dem.

Det var og er åpenbart at hverken Jyllands-Posten eller Selbekk mente å provosere frem voldelige reaksjoner, og det er meningsløst å gi dem skylden for ambassadebrenning og dødsfall. Men at Selbekk og Jyllands-Posten visste at karikaturene var provoserende, kan det ikke være tvil om.

Jyllands-Postens prosjekt handlet om å gjøre noe de hevdet at andre ikke torde. Flere av tegnerne som deltok, oppfattet selv prosjektet som en provokasjon.

Lars Refns tegning inneholder sågar teksten «Jyllands-Postens redaksjon er en flokk reaksjonære provokatører» på persisk. Tegnerens ambivalens overfor prosjektet er godt skildret i Mette Winding Tops bok «Den forkerte muhammedtegner» fra 2023.

Selbekk valgte å publisere karikaturene på den største muslimske helligdagen i året – id al adha – noe som nesten aldri nevnes.

Faksimilen han trykket, fylte nesten en side. Teksten den illustrerte, handlet om at det var nødvendig å trykke slike karikaturer.

Da avisen gikk i trykken, la han samtidig ut melding på nettet om at tegningene ble publisert. Alt dette skiller seg fra de tidligere publiseringene av tegningene i Norge som Selbekk er så opptatt av.

Aftenposten, for eksempel, hadde en liten faksimile i en liten notis. Det er alminnelig journalistikk som ikke hadde til hensikt å provosere, og som heller ikke provoserte noen.

Teknisk sett har Selbekk rett i at han ikke var først ute med å publisere karikaturene i Norge, men han var først ute med å publisere dem innenfor en ramme som sa: «Se her! Jeg tør!»

Sparket nedover

Spiller det noen rolle om karikaturene var en provokasjon eller ikke? Provoserende ytringer har den samme beskyttelsen som andre ytringer. Det er vanskelig å skjønne hvorfor Selbekk og Isungset er så opptatt av dette spørsmålet. Volden og truslene blir ikke mer legitime av at karikaturene var tegnet og trykket for å provosere.

Det som blir mer legitimt hvis karikaturene forstås som provokasjon – som var en utbredt oppfatning for 20 år siden – er å kritisere dem med ord og mene at de er usmakelige og unødvendige, og at de sparket nedover mot en utsatt minoritet i det danske og norske samfunnet.

Her blander Selbekk fremdeles kortene. Kritikk og trusler flyter sammen i hans fortelling.

Men forskjellen er fundamental i diskusjonen om ytringsfrihet. Ytringer møtes med ytringer, ytringer og motytringer har samme vern.

Politikere og kirkeledere kritiserte karikaturene, men de tok kategorisk avstand fra vold og trusler. De mente karikaturene var unødvendige, men de forsvarte Selbekks rett til å trykke dem. Ytringsfrihet handler ikke om at de som ytrer seg, har rett på rød løper og applaus, selv om karikaturene i det lange løp brakte Selbekk begge deler.

Ble symbol på ytringsfrihet

Jeg er ikke sikker på at min kritikk av karikaturene i 2006 var riktig. Da helvetet brøt løs, burde kanskje flere av oss lagt kritikken til side og støttet helhjertet opp om Selbekks publisering. Det ville vært å la seg påvirke av volden og truslene, men kanskje ville det vært riktig.

I dag er det en selvfølge at karikaturene trykkes og vises frem. De gikk fra å være provokasjon mot muslimer til å være symbol på ytringsfrihet. Kanskje så Selbekk dette tydeligere enn de fleste andre.

Selbekk hadde i hvert fall rett i at konservative religiøse krefter ville forsøke å begrense rommet for kritikk av religiøs makt.

Karikaturene fremstår annerledes i lys av angrepene mot Charlie Hebdo og Samuel Paty enn de gjorde for 20 år siden. Men vi som advarte mot et hardere debattklima rettet mot muslimer i Norge, hadde også rett.

Det er vanskelig å si sikkert om verden ville vært bedre eller verre hvis Jyllands-Posten ikke hadde bestilt karikaturene i 2005 og Magazinet ikke hadde trykket dem i 2006.