Se framover eller i bakspeilet?

KOMMENTAR: Hvorfor er det så vanskelig for de store politiske partiene å slippe til nye krefter?

Er Kari Nessa Nordtun Ap’s framtid? Eller er Trond Giskes tanker om en tidligere vinneroppskrift svaret? Foto: Bildemontasje

Trond Giske ble forrige uke, med 104 mot 68 stemmer, innstilt som Trondheims toppkandidat til den endelige nominasjonen av stortingskandidater i Trøndelag Ap i november.

Den omstridte politikeren kan dermed ende på Stortinget igjen.

I et intervju med VG sa Giske at han mener at Ap bør «ta en Stoltenberg», og at de bør se i bakspeilet og lære.

«Jeg vet i hvert fall at måten vi løftet partiet ut av krisen i 2001/2002, da vi faktisk hadde målinger helt nede på 14,5 prosent og hadde gjort et elendig valg, fungerte», sa Giske.

Det er ikke det at vi skal tilbake til 50-tallet, forsikret Giske.

Men er virkelig det å se i bakspeilet en god idé? Hvis man kjører bil, er det å anbefale å heller se framover.

Vanskelig øvelse

Denne øvelsen virker derimot litt vanskelig for flere av de store partiene, både sentralt og lokalt.

Før kommune- og fylkestingsvalget i fjor ble det en voldsom intern kamp i valget av fylkesordførerkandidat i Ap, der de gamle kreftene vant over de nye. Og også på det nasjonale planet virker det som om det er de gamle tankene som gjelder.

Både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre er politikere med lang fartstid, men som også begynner å bli en del av fortiden. Samtidig er det vanskelig å få inn og utvikle nye krefter og nye ideer.

Da Høyre-leder Erna Solbergs mann Sindre Finnes’ aksjehandel i statsministerboligen ble avdekket i fjor høst, hadde Høyre sjansen til å la nye krefter slippe til. Men Solberg klamret seg til makten, og resten av partiet virket som det ikke turte å si noe annet enn at de støttet henne. Siden har de sittet stille i båten.

Valgresultatet neste år vil vise om Høyres strategi med å fortsette å se i bakspeilet var lur.

De samme tendensene har vi sett i Arbeiderpartiet, der oppslutningen under Støre i flere år har gått stadig nedover. Faktisk fra 2017, da Trond Giske var valgkampansvarlig. I Ap har utviklingen av nye talenter og nye ideer nærmest til tider stoppet opp.

USA-effekten

Så kanskje de norske partiene bør se til USA.

Der måtte det en presidentkandidat med kognitiv svikt til for at nye krefter kunne slippe til. Før den famøse debatten mellom Joe Biden og Donald Trump virket også Det demokratiske partiet livredde for at nye krefter og at nye ideer på en eller annen måte ville ødelegge for partiet.

Eller kanskje det også der, som her, er lettere og tilsynelatende tryggere å se i bakspeilet enn framover.

Denne uken møttes Det demokratiske partiet til landsmøte i Chicago. Stemningen der har vært en helt annen enn i siste månedene med Joe Biden som presidentkandidat. Der snakkes det nå om å se framover.

«USA er klar for et nytt kapittel. USA er klar for en ny fortelling», sa tidligere president Barack Obama i talen til landsmøtet.

Kamala Harris ser framover, og har klart å samle partiet.

Arbeiderpartiets unge

Ap’s oppslutning ligger på rundt 20 prosent.

Spesielt unge menn svikter Ap. Ifølge SSB og meningsmålinger stemmer førstegangsvelgere i mindre grad Ap. I fjorårets valg økte Høyre og Frp sin oppslutning, sammenliknet med valget i 2019.

Da statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støre talte til AUF på Utøya i sommer, sa han at «det er helt feil at de unge har gått til høyresiden».

Han mener heller at grunnen til at høyresiden har økt oppslutningen blant de unge, er at mange av dem sitter på gjerdet og ikke stemmer.

«De unge står og venter på å høre en politikk som passer for dem», sa Støre.

Spørsmålet er da om det å se i bakspeilet er svaret.

Å slippe nye krefter til har tradisjonelt ikke vært vanskelig i politikken. Men nå virker det som om dette er en ekstremt vanskelig øvelse.

Og da handler det ikke bare om å slippe ungdommen til. Presidentkandidat Kamala Harris i USA er kanskje en ungdom i forhold til Joe Biden og Donald Trump, men hun er tross alt 59 år gammel.

Det handler om å slippe til de som representerer noe nytt, og som kan samle partiet.

Rogaland

Nå skal både Høyre og Arbeiderpartiet i Rogaland bestemme seg for hvem de skal sette på topp på sine stortingslister før valget neste år.

Det store spørsmålet er om de velger å se framover eller i bakspeilet.

For Arbeiderpartiet er dette spesielt viktig. Her venter alle på om kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun vil takke ja eller nei til å stå på topp på stortingslisten for Rogaland, en beslutning som kommer snart.

Nessa Nordtun representerer noe nytt. Hun har også den fordelen at hun ikke har vært en del av den maktkampen som har ridd Ap i mange år, og som Giske har vært en del av. Selv om han prøver å avfeie det, betyr det noe.

Dette er ikke en kamp mellom Trøndelag og Rogaland. For Ap er det snakk om å slippe til nye krefter som har vist at de kan komme med nye ideer og som har gjennomslagskraft. Og som kan være samlende for partiet og tiltrekke seg flere unge velgere.

Dersom Nessa Nordtun sier ja og får en stortingsplass, er det ikke tvil om at hun kan være det friske pustet Arbeiderpartiet trenger.

Verden går ikke framover av at vi henter gamle tanker fram fra loftet. Nostalgi og tanken på at alt var bedre før, virker ikke når vi skal prøve å finne løsninger på dagens problemer, og når en skal vinne nye velgere.