Så lenge rasisme er et utbredt samfunnsproblem, vil det være krevende å undervise om

Vi voksne må forstå at det for en ung elev selvsagt vil være både vondt og ubehagelig at det mest sårende de er blitt kalt, blir lest opp i et klasserom, skriver Lisa Esohel Knudsen. Foto: Siri Øverland Eriksen

Vi ender bare med å snakke forbi hverandre om vi tror at denne debatten handler om hvorvidt lærere skal «få lov til» å bruke rasistiske uttrykk i undervisningen om rasisme.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Flere har reagert etter at stiftelsen Fritt Ord i forrige uke tildelte 37 lærere ved Oslo Katedralskole Fritt Ords honnørpris for å skrive en kronikk hvor de skrev om ubehag i møte med det å undervise om krevende tematikk.

Bakgrunnen for kronikken var at lærere ved skolen var blitt feilaktig anklaget for å ha bidratt til å reprodusere rasisme gjennom måten undervisningen om temaet hadde foregått på.

Tildelingen og debatten i etterkant har fått meg til å tenke tilbake på hvordan jeg, som ofte var den eneste brune i klassen, opplevde å bli pekt ut og latterliggjort – også i kontekster hvor undervisningen handlet om mobbing og rasisme.

Slike perspektiver blir ofte usynliggjort i debatter som dette, til fordel for seierstaler om ytringsfriheten og at vi må kunne si alt.

Øynene mine var krysset over – jeg var død

I telefonen min har jeg et bilde fra da jeg gikk på Vg1. Det er tatt etter en undervisningstime om rasisme. En engelsktime hvor vi lærte om slaveriet og segregeringen i USA.

I læreboken var det fotografier i svart-hvitt av Martin Luther King og Rosa Parks. Men også grufulle bilder av lik hengende fra trær med hvite tilskuere som hadde kommet for å få med seg «underholdningen».

Bildet som jeg har i min telefon, er av meg og er tatt av en klassekamerat rett etter denne timen. Jeg sitter på stolen min og er vendt mot henne.

Etter dette har hun latt kreativiteten flyte fritt. Mildt sagt. Rundt halsen hadde hun tegnet en løkke, og ut av munnen min var det noe som skulle forestille blod. Øynene mine var krysset over – jeg var død.

Den eneste med afrikansk bakgrunn måtte selvsagt være den som ble «lynsjet» på Snapchat for alle andre å se. Det var ingen god følelse. Men å si ifra eller si noe som helst annet enn at det var en morsom spøk, var ikke et alternativ.

Ingen pris for dette perspektivet

Dette skjedde for litt over ti år siden. Det overrasker meg dessverre ikke når jeg hører at norske elever med minoritetsbakgrunn opplever lignende ting i dag. Å bli sett stygt på eller pekt på i klasserommet når n-ordet blir nevnt, eller oppleve at ens hudfarge blir humor for andre.

Slike historier burde egentlig ikke overraske noen. Den norske offentligheten har siden 2020 (men også lenge før det) vært preget av mange lignende historier.

Offentlige personer så vel som «vanlige» folk har delt sine dypt personlige og traumatiske opplevelser med rasisme. I håp om at det vil bidra til å øke forståelsen av norsk rasisme.

De har bidratt til å utvide ytringsrommet for dem som utsettes for rasisme. Flere enn før tør å si ifra nå.

På tross av dette har ingen som har tematisert rasisme fra dette perspektivet, mottatt pris eller honnør fra Fritt Ord.

Det mest sårende blir lest opp i et klasserom

De siste årene er det i tillegg blitt gjort en rekke undersøkelser som viser at barn og unge opplever rasisme på skolen, men også på andre arenaer i samfunnet. Dermed burde det være ganske innlysende at det å undervise om rasisme ikke enkelt kan fjernes fra en kontekst hvor altfor mange elever i Norge opplever rasisme, noen nesten daglig.

Løsningen er ikke at disse elevene skal få tykkere hud eller «tåle» mer. For så lenge rasisme rammer så mange elever som det gjør i dag, men samtidig ikke er et tema lærere får tilstrekkelig kompetanse på under utdanningen, vil det selvsagt fortsette å være krevende å undervise om.

Vi voksne må forstå at det for en ung elev selvsagt vil være både vondt og ubehagelig at det mest sårende de er blitt kalt, blir lest opp i et klasserom. Og i et klasserom hvor de sannsynligvis er den eneste eller en av veldig få som rammes.

Det bør være rom for å tematisere nettopp dette i et klasserom. Problemet er bare at det altfor ofte ikke kjennes trygt for hverken elev eller lærer å gjøre dette.

Dette er debatten: