Russlands siste sjanse

Mens man venter på en avklaring på om Israel skal utestenges fra internasjonal idrett, kan Russland paradoksalt nok på samme tid være på vei tilbake inn i OL-varmen.

Dette er en diskusjon som burde ha vært avsluttet for lengst. Helt siden starten av mars 2022 har russiske og belarusiske utøvere vært utestengt fra alle FIS-arrangementer.

Dette betyr at alt av verdenscuprenn og verdensmesterskap i langrenn, alpint, kombinert, hopp, fristil og snøbrett har gått uten deltagelse fra de to krigførende nasjonene.

Hensynet til Ukraina og ukrainske idrettskvinner og -menn har veid mye tyngre enn hensynet til russiske utøvere og deres sportslige muligheter.

Siden har dette vært status – i påvente av en slags fredelig tilnærming, et slags håp om en våpenhvile i ikke altfor fjern fremtid, en slutt på Russlands meningsløse bombardement av nabolandet.

Det har ikke kommet. Det har ikke skjedd.

I stedet har man fått en opptrapping av den russiske offensiven. Og håpet om en fredsløsning er skjøvet ut i det fullstendig uvisse.

Et olympisk halmstrå

Midt oppi dette har Russland likevel fått utdelt et slags frossent olympisk halmstrå – et uventet håp om å se Aleksandr Bolsjunov, Veronika Stepanova, Natalja Terentjeva eller noen av de andre russiske langrennsstjernene i kamp med norske og svenske håp i OL-løypene i Val di Fiemme.

For sist uke publiserte den internasjonale olympiske komité, IOC, sin offisielle linje når det gjelder mulighet for deltagelse av utøvere fra Russland og Belarus, som såkalte AIN-er, eller «nøytrale individuelle atleter» på nesten-norsk.

Det er egentlig bare det man kunne forvente, nemlig en videreføring av kriteriene fra sommer-OL i Paris i fjor.

Ingen lag, ingen flagg, ingen nasjonalsanger, ingen militær karriere, ingen aktiv støtte til krigføringen i Ukraina.

Likevel er dette i seg selv en liten triumf for det russiske regimet.

For det underliggende signalet er klart – IOC ønsker russisk deltagelse.

Dette var den nyvalgte IOC-president Kirsty Coventry klar på da hun ble valgt i mars.

Men opptrappingen av krigen siden den gang har gjort målet hennes komplisert å oppnå.

Derfor er en opprettholdelse av de samme kriteriene i seg selv å regne som en oppmuntring for russerne og belaruserne.

Og den kommer i siste liten.

Siste ord i særforbundene

Hvert enkelt særforbund for de enkelte olympiske idrettene er nemlig de som tar den endelige beslutningen rundt hvem som skal få delta eller ikke.

På samme måte som i Paris. Ingen av de 32 utøverne fra Russland eller Belarus deltok i friidrett. Fordi Sebastian Coe og hans styre sto på sitt bastante nei.

De fleste forbund har også allerede tatt stilling når det gjelder vinterens kommende OL.

Ingen skiskyttere, ingen akere og definitivt ingen av de russiske hockeystjernene blir derfor å se.

Noen få skøyteløpere har fått sin tillatelse, det samme med noen utøvere i den nye olympiske sport randonee. Det er alt.

Men det forbundet som representerer nesten nøyaktig halvparten av de 116 gullmedaljene som skal deles ut i Nord-Italia gjenstår.

President for Putin

FIS har sitt årlige høstmøte i Zürich denne uka.

Der jobbes det garantert hardt og intenst i kulissene, ikke minst fra skisportens øverste valgte leder, for at de skal lempe på sanksjonene mot Russland og Belarus.

FIS-president Johan Eliasch har åpent uttrykt sitt ønske om russisk deltagelse i det kommende OL.

Så langt uten resultat.

Men denne gangen kan det faktisk snu.

Resultatet er mer uvisst enn det burde være foran onsdagens møte i det såkalte FIS Council, altså styret i forbundet.

Norges representant er skipresident Tove Moe Dyrhaug.

Styremøtene er lukket, så ingen får vite hvor godt hun eller de andre motstanderne av russisk deltagelse makter å stå imot før man har en konklusjon.

Velkommen til Italia

Det er heller ikke deltagelse i et skimesterskap i et fiendtlig innstilt Norge man skal ta stilling til. OL går i Italia, som har vært mye mer fleksible når det gjelder forholdet til russisk idrett.

Det var ikke tilfeldig at det var i Italia i vinter den russiske stjernen Aleksandr Bolsjunov gjorde et slags uoffisielt internasjonalt comeback i et turrenn.

Dette kan også bidra til å snu motstanden i FIS-styret.

Innen onsdagen er omme kan alt være forandret i internasjonalt langrenn.

Russerne kan være tilbake. Og ingen norske eller svenske protester kommer til å endre noe ved det.

Det som rent sportslig kanskje vil være et pluss, vil for skisporten som sådan være et gigantisk nederlag.

Veien til Milano

Da kan Johannes Høsflot Klæbo, Emil Iversen, Heidi Weng og Kristine Stavås Skistad begynne å forberede seg på å møte motstandere man håpet å ikke se igjen før krigen var over.

Men dette er politikk – der argumentet for ikke å utestenge dem er at idrett ikke skal være politikk.

Det neste steget vil være å avgjøre hvilke utøvere som har holdt en tilstrekkelig avstand til Putins regime og dets krigsmaskin til at de kan godkjennes som nøytrale.

Hvordan vurderer man bilder fra deltagelse i hyllestseremonier i Kreml? Ærestitler i Putins nasjonalgarde? Likes på propagandabilder fra fronten på sosiale medier? Og hvor mye kan utøverne forklare med at de ikke har hatt reelle valg under det nåværende regimet?

Et panel på tre, oppnevnt av IOC, er de som skal svare på disse spørsmålene.

For den særdeles sportsinteresserte Vladimir Putin vil enhver russisk skiløper på startstreken i OL uansett være en seier.

På siden siden Sotsji

Som hver enkelt russisk medalje i OL på hjemmebane i Sotsji i 2014 den gang var.

Prestisjelekene på hjemmebane var ren propaganda.

Vi kan minne oss selv om at dette også var siste gang Russland deltok i OL under eget navn og flagg.

Lenge før fullskala-invasjonen av Ukraina var et faktum, var russerne utestengt for systematisk dopingjuks.

Dagen før deres videre OL-skjebne endelig besegles, kom nyheten om at Norge overtar russernes plass på seierspallen i mennenes skiskytterstafett i Sotsji.

Elleve år etter skandalelekene ble Jevgenij Ustjugov endelig diskvalifisert og fratatt sine medaljer.

Som en liten påminnelse om at det er flere grunner til å opprettholde skepsisen til idrettsnasjonen i øst.

Ingen trenger derfor gråte hvis det neste vinter-OL går av stabelen uten russiske skiskyttere eller langrennsløpere på startstreken.