Russland ser ikke lenger på seg selv som en vanlig stat, men som et verdifellesskap med et historisk oppdrag

3 hours ago 2

Publisert: 16.10.2025 21:39

I Finnmark møtes to verdensbilder, og Norge må vise at vår tilstedeværelse ikke stopper ved grensen, men begynner der.

Russland ser ikke lenger på seg selv som en vanlig stat, men som et verdifellesskap med et historisk oppdrag. Som forsker Kåre Johan Mjør beskriver i «Nordisk Østforum» (2025), bygger dagens Kreml på en idé om at Russland har et moralsk kall som vokter av tradisjonelle verdier i kamp mot et sviktende Vesten.

Der vi i Vesten ser stater med lover og grenser, ser Russland kulturelle rom med rett til å formes av språk, tro og makt. Når russiske ideologer sier at grenser pulserer, mener de at de kan flyttes når historien kaller. Det er ikke teori. Det er politikk.

Røtter i grenseland

For meg er dette ikke bare geopolitikk, men arv. Min finske farfar vokste opp i Litsafjorden på Kolahalvøya. Hans søster forsvant under Stalins utrenskninger i 1937. På morssiden har mine samiske forfedre bodd i Varanger i uminnelige tider.

For min familie har grensen mellom Norge og Russland aldri vært en linje på kartet, men en livserfaring. Her har mennesker møttes, handlet, elsket og forsvunnet. Når Russland igjen beveger seg i nord, føles det som en gjenklang av historien.

Vladimir Putins Russland ser seg selv som en sivilisasjon i kamp mot et verdiløst Vesten. Krigen i Ukraina handler ikke bare om territorium, men om å forsvare et verdensbilde. I denne logikken er små land ikke partnere, men buffere mellom stormakter.

Når Putin taler om Gud, familie og fedreland, er det ikke retorikk. Det er ideologi. Den gir Russland retten til å beskytte og utvide sitt verdifellesskap der landet mener det hører hjemme.

Minnet som våpen

Russland bruker historie som maktmiddel. Nye minnesmerker i Nord-Norge fremstiller frigjøringen i 1944 som et evig vennskap, ikke som en allianse mot Adolf Hitler. Slik tones norsk og alliert innsats ned, mens Russland fremstår som beskytter av nord.

Dette er ikke tilfeldig. Det er strategisk kommunikasjon. Makt handler i dag like mye om å forme fortellinger som om å flytte soldater.

Da jeg besøkte et kunstmuseum i Murmansk i 2017, så jeg to bilder som fanget dette verdenssynet: en ubåt som glir lydløst i mørket, og en fallskjermjeger med linene stramt i hendene. De uttrykte årvåkenhet og kontroll, et bilde av et land som ser nord som et rom som skal mestres, ikke deles.

Fra vennskap til militarisering

I nesten to tiår hadde Nesseby kommune et vennskapsskoleprosjekt med tettstedet Petsjenga på russisk side. Elever møttes, utvekslet språk og kultur.

I dag er den samme skolen sterkt militarisert, oppkalt etter en soldat drept i Ukraina. Veggene er dekket av krigsbilder, og elevene møter frontsoldater digitalt.

Det som en gang var naboskap, er blitt propaganda. Denne endringen sier alt om Russlands nye selvforståelse, og om hva Norge står overfor.

Når Putin taler om Gud, familie og fedreland, er det ikke retorikk. Det er ideologi

Utstilling på kunstmuseum i Murmansk 2017. Lokal-TV filmer fra utstillingen.

Hva Norge må gjøre

Norge må eie sin egen historie. Russland forsøker å bruke frigjøringen av Øst-Finnmark som politisk verktøy. Vi må fortelle den selv, ærlig, nyansert og på våre premisser.

Vi må være til stede i nord. Et avfolket Finnmark tolkes som svakhet. Russland respekterer styrke og nærvær, ikke fravær. Derfor er liv, næringsutvikling og beredskap i nord ikke bare distriktspolitikk, men sikkerhetspolitikk.

Vi må bygge beredskap fra ung alder. Ungdom i Finnmark får nå opplæring i samfunnssikkerhet og kritisk informasjonsbruk. De lærer å forstå både trusselen og løsningen, og blir den generasjonen som vet hvorfor nærvær betyr trygghet.

Og vi må se Russland som det er. Naivitet er vår svakhet. Russland er ikke bare nabo, men ideologisk utfordrer. Vi må forstå logikken bak uten å godta den.

Nordområdene er igjen blitt strategisk kjerneområde. Russland gjenåpner baser, øker atomkapasiteten og isbryterflåten. For Kreml handler Arktis om ressurser, kontroll og sjel.

Norge må svare med fasthet, allianse og tilstedeværelse, og vise at styrke og ansvar også er våre verdier.

Frigjøringsmonumentet» Russemonumentet», er et nasjonalt krigsminnesmerke i Kirkenes i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Laget av Stinius Fredriksen.

Vi må være til stede i nord. Et avfolket Finnmark tolkes som svakhet

Et tydelig Norge i nord

Neste år er det 200 år siden grensen mellom Norge og Russland ble trukket. Den er Norges yngste grense, og Russlands eldste som fortsatt består. Den står der fortsatt, ikke fordi den er uforanderlig, men fordi vi har forsvart den med klokskap, samarbeid og nærvær.

Finnmark er ikke utkant. Det er et speil på Norges evne til å være seg selv i møte med stormakter. For Russland er fravær et signal. En stille grense kan tolkes som svakhet. Derfor må vi svare med liv, nærvær og tillit.

Den norske tilstedeværelsen stopper ikke ved Pasvikelva. Den begynner der, i menneskene som lever der.

Charles Petterson skriver som privatperson.

Read Entire Article