Ronny tok et uventet valg som skulle bli avgjørende

– Første skoledag sa det «bang». Da merket jeg med én gang at jeg var annerledes enn de andre barna.

– Det var jo et sjokk, kan du si.

Det sier Ronny Østnes (50), som trolig alltid vil huske den dagen på skolebenken. Dagen han innså at talen stoppet opp når han snakket. 

I dag beskriver han øyeblikket som «en skikkelig nedtur».

– Å føle seg annerledes gjennom skoletid, barndomstid, ungdomstid … det gjør jo at man trekker seg unna. Der har jeg masse jeg kunne ha fortalt.

– Som å gå til tannlegen

Skrittene bort til logopedens kontor kjentes blytunge.

– Jeg husker det så godt, det var i tredje etasje ved siden av tannlegen. Det ga nesten samme følelse å gå til henne som å gå til tannlegen. 

Slet med å snakke: – De var bekymret

Logopedtimene beskriver Østnes som altfor tekniske for ham. En gang skal hun ha puttet flere tannpirkere i munnen hans og gitt ham et speil. 

– Så skulle jeg si «s-s-s», og hvis jeg da stakk meg på tunga, så var det noe gærent.

– Jeg har ofte lurt på hva som var mest gærent med de logopedtimene, legger han til med et smil.

Pinefull høytlesning

I skoletimene var høytlesning den store skrekken. Mens elevene foran han leste de setningene de hadde fått tildelt, satt han nervøst og prøvde å telle seg frem til hva han måtte lese når det var hans tur. 

Om setningen begynte med en «k», visste Ronny at stamming var uunngåelig.

– Og så satt jeg der og fikk ikke med meg noen ting. Jeg svettet. Og sånn var det egentlig i nesten tolv år, erindrer 50-åringen.

Han gikk til logoped gjennom hele barne- og ungdomsskoletida. I sum har han 20 års logopedbehandling bak seg. 

Hilda Sønsterud er førsteamanuensis i logopedi, og syns det er trist å høre om Ronnys erfaringer.

– JOBBER ANNERLEDES I DAG: Hilda Sønsterud er førsteamanuensis i logopedi, og forteller at ting har skjedd i måten logopeder jobber på. Foto: Statlig spesialpedagogisk tjeneste

– Dessverre er tilbaketrekning, tidvis isolering og opplevelsesunngåelser fortsatt vanlig, selv om det ser ut som det har blitt enklere å være en person som stammer i dag, sammenliknet for noen tiår tilbake, sier hun.

Hun tror Ronny har vært ekstra uheldig med sin logopedoppfølging, men medgir at logopeder generelt har vært for dårlige på å dokumentere at tiltakene deres fungerer.

– Jeg håper og tror at vi logopeder i dag jobber annerledes og mer individrettet og helhetlig. I dag er det også veldig vanlig å involvere personene mye mer i behandlingen, sier førsteamanuensen. 

Løsningen

Skal man snakke om et gjennombrudd, må vi tilbake til midten av nittitallet. Da fant 20 år gamle Ronny ut at han ville bli advokat. 

Men hvilken advokat er det som står i retten uten å klare å prate? Og hva med klientene, ville de ikke føle seg veldig snytt hvis han var helt stille under rettssakene? Da kunne han vel ikke akkurat ta en skyhøy timepris.

Han begynte med ukentlige gruppetimer ved et logopedisk senter, hvor de terpet på ulike teknikker rundt et bord. Men heller ikke dét ga Ronny den kontrollen han ønsket så sterkt. Det fikk han til å se etter andre løsninger.

Stammingen ødela proffdrømmen

– Jeg tenkte «hvordan kan jeg gå i marka en time og ha taleflyt, men når jeg skal ta bussen fra marka og hjem, så har jeg ikke det?». Jeg skulle jo bare til Strømmen, men betalte for billett helt til Skedsmokorset fordi bussjåføren ikke skjønte hva jeg sa. Da er det veldig dyrt å kjøre buss, når du må betale for fire ekstra soner.

– Jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe.

Ronny begynte derfor å lage noen oppgaver til seg selv som han skrev ned i en bok. For eksempel: «Dra til Steen & Strøm og late som at jeg skal kjøpe skjorte». 

– Da sto jeg og stammet og lot som at jeg skulle ha den og den skjorta. Og så feiret jeg meg selv etterpå: «Yes, Ronny! Du turte å stamme!», forklarer 50-åringen.

– Jeg jobbet med å ta stammingen tilbake i stedet for å skyve den fra meg.

Førsteamanuensis Hilda Sønsterud roser Ronny for dette, og mener at man ved å gi stammingen mer plass vil gjøre det enklere å håndtere den.

– Slik sett, er Ronnys løsning med å ta stammingen tilbake gull verdt, og kan lede til et positivt paradigmeskifte for den enkelte.

Mange opplever skam knyttet til sin stamming, og ved å se og høre andre personer som stammer i media, vil det forhåpentligvis bidra til en større alminneliggjøring og åpenhet, fortsetter Sønsterud.

– Kanskje får færre behov for å skjule sin stamming, sier hun.

Holder foredrag (!)

Ronny ble aldri advokat, men fotograf. Fotokunsten hans har blant annet blitt kjøpt av Stortinget. Han har fotografert mange av Norges mest kjente kulturpersonligheter, politikere og idrettsstjerner, og har hatt flere utstillinger i utlandet. 

LEVER FOR LINSEN: Ronny Østnes er i dag fotograf med en imponerende CV. Her har han foreviget artisten Gabrielle. Foto: Ronny Østnes

I dag har Ronny bedre kontroll på stammingen. Imidlertid krever det en del innsats. Å jobbe med hodet er ferskvare, poengterer han.

– Man må konstant jobbe med mentaliteten og hvordan man ønsker å møte verden. Det er noe som må opprettholdes på lik linje med fysisk aktivitet, sier 50-åringen.

Kanskje det mest overraskende er at Ronny på et vis har sluttet sin egen sirkel – og blitt foredragsholder. Og der oppe på scenen eller podiet, foran mange fremmede ansikter, er det dette han har lyst til å formidle:

– Å våge å ta eierskap til den man er. Og å forstå at den verdien du setter på deg selv, det speiler alt som skjer i livet ditt. Så lær deg å finne en indre kommunikasjon som gjør deg vel.