Revansjens edle tårer

På selveste kvinnedagen kom den store revansjen, både for norsk skøytesport og for henne som engasjerer seg aller, aller mest i den.

Denne gang snakker vi ikke om noen av våre nybakte verdensmestere.

For det har de siste ukene ikke vært mulig å ikke legge merke til det som fremstår som den pureste kjærlighet til sin sport, i form av de følelsene Edel Therese Høiseth har vist oss på indre bane under først OL i Milano og nå VM i nederlandske Heerenveen.

Ingen gråt mer intenst og rørende for sølvet til Ragne Wiklund på 3000-meteren på åpningsdagen av lekene i Italia.

Ingen jublet mer intenst da samme Wiklund en måned senere sikret seg VM-tittelen i allround etter en oppvisning på den avsluttende 5000-meteren. Det var Norges første VM-tittel i allround på kvinnesiden siden 1938. 1938. 88 år. Det er lenge, hvis noen skulle lure.

Høiseth gjentok euforien da Sander Eitrem en times tid senere gjentok Wiklunds bragd.

For dem som fortsatt ikke helt hvem vi snakker om, er Edel Therese Høiseth en av dem som har bidratt mest til norsk skøytesport gjennom de siste fire tiår, først som løper, siden som leder og trener. Alle som er nysgjerrige på detaljene i denne unike karrieren, kan lese hyllesten forbundet la ut i forbindelse med hennes 60-årsdag i januar. Høiseths tilstedeværelse og betydning er fortsatt mer enn tydelig den dag i dag.

27 bitre hundredeler

Derfor var det kanskje ikke bare i det symbolske at dette først og fremst var de norske skøytekvinnenes dag.

For de har ventet så evig mye lenger på denne triumfen. Og ikke bare dét. For Ragne Wiklund var det en ekstremt fortjent revansj etter OL.

Dette lyder kanskje merkelig for en løper som kunne juble for tre imponerende medaljer. Men samtidig var det ingen som kunne forlate Milano med mer forståelig bitterhet enn Wiklund. Hun var nemlig til sammen 27 bitte små hundredeler fra å ta to (2) OL-gull.

Betydningen av en slik kvinnelig stjerne kan sannsynligvis ikke overvurderes.

Kanskje skal vi faktisk begynne å tro at norsk skøytesport har en fremtid, og at den heter Ragne Wiklund.

Ufortjente syndebukker

Det føles fortsatt litt naturstridig, grensende til litt absurd.

Viaplay har på det nærmeste fått skylden for å gjemme bort skøytene på utilgjengelige kanaler i påvente av sportens snarlige død. Det er i beste fall urettferdig. Det er alle vi andre som egentlig ikke har brydd oss, tross jevnlig OL-gull og andre mesterskapsmedaljer de siste årene. Alle vi som nærmest ikke har villet ta i sporten de siste årene, og enda mindre ønsket å overta rettighetene til å sende det som nærmest har blitt allment akseptert som en slags reminisens, en overlevelse fra en tid som er forbi.

Så feil kunne vi alle ta.

Sosiale medier har hatt grupper fulle av entusiaster, som har holdt liv i den svinnende interessen. Men disse gruppene har føltes mer og mer som rene historielag.

De aller største stjernene

Der gjør man det de fleste av oss dypest sett er best på: Snakker om hvor bra alt en gang var.

Den gang skøytesporten skapte større helter enn noen andre popkulturelle arenaer. Ingen steder fikk man like store publikumsfavoritter som det skøyteheltene var. Hjallis, Kupper'n og Maier ble etterfulgt av de fire S’ene på 1970-tallet. Og ingen var en større stjerne under OL på Lillehammer i 1994 enn Johann Olav Koss.

Innimellom ble Bjørg Eva Jensen med vårt første kvinnelige OL-gull på 3000 meter i 1980 – og så var det Edel Therese Høiseth. I hvert fall nesten.

For nøyaktig 30 år siden var hun nemlig knepent slått til sølv da hun kunne blitt Norges første kvinnelige sprintverdensmester, også det i Heerenveen.

Siden har Norge og Edel Therese Høiseth ikke vært i nærheten av å oppleve gull på kvinnesiden. Før denne søndagen i sporten påståtte Mekka, Thialf isstadion i Heerenveen.

Nederlandsk herrelangrenn

«Løvens hule» hadde kanskje vært en vel så god betegnelse. Nederlenderne har gjennom en årrekke gjort nasjonskampen på skøyter like spennende som Norge har gjort den i herrelangrenn. Men noe er på vei til å endre seg, sånn til en viss grad.

Fra en topp på 8 gull i OL i Sotsji i 2014, er de oransje nå nede på 5.

Dette gir plass til så vel Italia som Norge. Det har lenge blitt snakket om den nye generasjonen som skulle snu trenden. Vi har ikke helt trodd på det, selv om Ragne Wiklund ble Årets kvinnelige utøver på Idrettsgallaen for to år siden og så vel nevnte Sander Eitrem som Peder Kongshaug ble verdensmestere på enkeltdistanser på Hamar i fjor.

Skøyter har vært idrettens telefaks.

Noe som bare står nederst på brevpapiret fordi man formelt må ha det med.

Ingen som så skøytekonkurransene i OL tenker lenger på den måten. Plutselig gråt Norge med Sander Eitrem og Francesca Lollobrigida, smilte med Ragne Wiklund og lot seg fascinere av PR-maskineriet til Jutta Leerdam.

Fra allround til øyeblikk

Skøyter har blitt en annen sport siden sist de brede lag fulgte nøye med på hva som skjedde der. Allround-disiplinen er ikke lenger det største, selv om mange purister nok vil kremte høyt ved den påstanden.

Nå er det kampen for den enkeltstående øyeblikkene som gjelder også her, særlig i form av OL-medaljer, men også for verdensrekordene mer enn sammenlagtresultater.

Hvis Norge skal gjenreises som en varig storhet på isen, er det likevel mer enn unike individer som Eitrem og Kongshaug som må til.

For naturis er like klimasensitiv som den snøen vi observerer smelte. Behovet for flere innendørsarenaer er åpenbart.

Særlig er mangelen på en skøytehall i Oslo et stort hinder for rekrutteringen til sporten.

Om det lar seg løse, er det ingen som har gode svar på akkurat nå. Men troen er tilbake på en søndag, takket være hun som faktisk studerer miljøfysikk og energi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås.

Det finnes ikke bedre steder å begynne.

Og hvis noen etter de siste eventyrlige ukene fortsatt tviler på om norsk skøytesport har en fremtid, så er det altså én ting som gjelder:
Bare spør Edel Therese Høiseth.