Reisen inn i kata­strofen

Det er mildt for årstiden, og en svak bris kommer fra sørøst. I hjertet av hovedstaden, nær Azadi-torget samles denne morgenen kremen av Irans militære og politiske ledelse, nærmere femti mann teller de til sammen.

Dypt nede i den spesialbygde kommandosentralen flere etasjer under Eksperts-rådets bygning, møtes de. Lag på lag med armering og metervis med ferrobetong gjør dem trygge der de sitter nede i det dype bunkersanlegget. Dessuten lener de seg på at Teheran med sine s-300 og s- 400 missiler, har noen av verdens tetteste luftvern-nettverk.

Men det disse middelaldrende, skjeggprydede shia-muslimske lederne ikke vet, er at amerikansk og israelsk etterretning har overvåket dem i månedsvis. Satellitter og droner har holdt øye med dem. De israelske etterretningsagenter i Teheran har i tillegg kartlagt deres daglige rutiner. Men dette vet de ikke der de sitter. Det de heller ikke vet, er at den israelske statsministeren, Netanyahu, bare for fire dager siden, har ringt Trump personlig for å fortelle ham om dette planlagte møtet i ekspertrådet. Så kastes loddet. I det morgenlyset legger sin bleke hånd over Teherans gater den 28.februar, faller bombene.

Det disse shia-muslimske lederne heller ikke vet denne morgenen, er at de har laget sin egen dødsfelle. Når de 2,3 tonns tunge amerikanske «bunker busterne» trenger seg ned gjennom lag på lag av armert betong, kollapser hele bygningskomplekset over dem. Og ikke bare dem. Nesten hele Khameinis familie får murblokkene over seg. Konen hans dør av skadene, datteren, svigersønnen, svigerdatteren og tre barnebarn omkommer. Sønnen, Mojtabe Khamenei, Irans nyvalgte leder, blir betydelig skadet i armer og ben under angrepet.

Mens murblokkene regner over Ayatollaens familie denne morgenen i Teheran, er det nærliggende å tenke på nabolandet Irak og Sadam Husseins død 23 år tidligere. En intens menneskejakt ble satt i gang. Til slutt dro de ham ut fra et hull i bakken. Klokka 6. på morgenen 30. desember 2006 i en forstad til Bagdad, ble han hengt.

Åtte år skulle det gå før neste arabiske leder, Libyas Muhammar Gaddafi, ble likvidert. De jaktet ham ned utenfor hans fødeby, Sirte, 20. oktober 2011. Der hadde han gjemt seg, sammen med sine soldater i et par dreneringsrør. Han ble halt ut, ført gjennom en folkemengde av opprørssoldater, mishandlet og ydmyket. Så skjøt de ham i hodet og magen på kloss hold.

Som vi kan se, er likvideringen av Midt-Østens statsledere ikke et nytt fenomen. Israel har, som så ofte ellers, sin egen agenda. Fem Hamas-ledere, tre Hizbollah-ledere, statsministeren i den Houthi- kontrollerte regjeringen i Jemen samt lederen for den iranske Revolusjonsgarden, har i tur og orden blitt drept av israelerne i løpet av de siste årene. I tillegg kommer Trumps drap på Soleimani, leder for den mektige Al-Qods-styrken i Revolusjonsgarden, 3. januar 2020, under hans forrige presidentperiode.

Hva har så disse drapene på statsledere, stikk i strid med folkerettens krav om diplomatisk immunitet, ført med seg? Cost of War-prosjektet ved Brown University anslår at de samlede dødsfallene i krigssonene etter 11. september (inkludert Irak og Afghanistan) ligger på mellom 4,5 og 4,7 millioner mennesker. Og man må spørre seg selv; Har denne dekapiteringen av statsledere og disse brutale krigene, ført til demokratiske gjennombrudd? Tvert imot. Krigene har i stor grad ført til politisk ustabilitet, autoritært styre eller fullstendig statskollaps.

En skulle tro at det var nok nå, men håpet er tydeligvis lysegrønt. Igjen turer USA i vei med enda en krig, denne gangen iscenesatt av Trump og krigs-majoren Hegseth. Og det er nesten fælt å si det, men denne gangen har «fredselskeren» Trump rotet seg inn i en skikkelig hengemyr. Fattigmennenes droner i Iran trumfer nemlig nå verdens største militærmakt. Iranske utskytningsramper på lastebiler og trailere forflyttes hele tiden, og gjør det nærmest umulig for USA å lokalisere dem alle. Dessuten er den iranske kommandostrukturen desentralisert. Hver avdeling har frihet til å ta egne initiativ. Så settes skip i brann og dronene regner over de USA-lojale gulfstatene. Uten å ha søkt Kongressen om samtykke, uten å ha rådført seg med sine allierte i NATO, ber nå Trump om hjelp til å få åpnet Hormuz-stredet. Responsen er forståelig nok lunken. Vestens statsledere synes å ha fått nok. Å bli dradd inn i en ny krig i Midt-Østen, er det siste de ønsker seg akkurat nå.

Så seiler verden av sted mot den alvorligste energikrise i manns minne. I Iran strammer undertrykkerne skruen ytterligere til. De 200.000 medlemmene i Revolusjonsgarden, de 4-5 millionene i Basij-militsen og hæren på nærmere 400.000 mann, vil sannsynligvis klare denne biffen. Omgitt av raffinerier i brann, faller nå tungt olje-regn ned over Teherans gater. Det eneste stabile i dette kaoset synes å være bombene som faller og oljen som brenner.