Regjeringen ville støtte kulturen i distriktene

Den som snakket med kulturfolk noen måneder før statsbudsjettet ble lagt frem, ville for det meste bli møtt med hoderysting og mørke blikk.

Ingen hadde trua. Kommunene var blakke, på statlig nivå kom forsvaret til å sluke milliarder. I en slik verden kunne det føles fånyttes å rekke opp hånden og si: Men hva med teaterkompaniet mitt?

Og så ble det ikke så galt likevel. Økningen i kulturbudsjettet var omtrent på nivå med fjoråret. Mange mente å kunne se at kulturminister Lubna Jaffery (Ap) må ha klort i stykker døren til finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) for å få til såpass.

Så ligger det da også en landlig aroma av Senterpartiet over dette budsjettet. Her er en tydelig satsing på regionene, på frivilligheten, på et regionalt kulturfond, på kulturbygg over hele landet.

Motvekten er en satsing på scenekunsten, på den store teatrene og institusjonene. For et felt som har ligget på felgen etter to raske nesestyvere, først fra pandemien og så fra pris- og lønnsveksten i samfunnet, er det etterlengtet.

Så da er alle fornøyde? Å nei du. Det er kulturfeltet vi snakker om, tross alt.

Når det er sagt. Mange av aktørene på kulturfeltet som faller under kategorien «misfornøyd», er rett ut paniske. Det er fordi støtte fra staten er et være eller ikke være for dem. Blant aktørene på det såkalt frie feltet, også de som har holdt på i flere tiår og har en utbredt virksomhet både i Norge og andre land, kollapser gulvet under føttene på dem hvis staten trekker støtten tilbake.

Og her er den paradoksale situasjonen etter at årets kulturbudsjett er lagt frem. Det er sterke krefter her som virker mot hverandre. Det satses på regionene med en hånd og trekkes tilbake støtte med en annen. Og det er fremdeles nok av stoler å falle mellom for de små og mellomstore kompaniene der ute.

La oss ta det fra begynnelsen. Det har alltid vært dilemmaer forbundet med hvordan man skal ta vare på de små, uavhengige, erfarne og anerkjente teaterkompaniene her til lands. Dette kan være kompanier mange har hørt om, eller vært borti, uten at de forholder seg til dem på ukentlig basis, akkurat.

Et av dem er Cirka Teater i Trondheim, som laget deler av åpningsforestillingen da hovedflyplassen på Gardermoen ble åpnet i 1998. Siden den gang har de laget sprelske familieforestillinger, gjerne med dukker og nennsomt utarbeidede kulisser, og samarbeidet mye med Trøndelag Teater. Dette er en gjeng som legger vekt på det du kan se og berøre ved teater, mer enn ord og tekst.

Ellers har du Frikar, danseensemblet som er opptatt av å fornye folkedansen, som ble kjent ikke bare for Norge, men også for verden, da de var med på å danse Alexander Rybak til seier i Eurovision Song Contest. De holder stadig på, om enn på noe mindre scener.

Begge kompanier er av den typen som strever med å få fast grunn under føttene, fordi de er avhengig av skiftende støtteordninger og budsjetter. Frikar har klart seg med billettinntekter og støtte fra lokale og regionale myndigheter oppe i Valdres, der de hører hjemme. Cirka Teater har i mange år mottatt støtte fra Kulturrådet.

Men Kulturrådet, som nå er en del av Kulturdirektoratet, har store dilemmaer. De skal på den ene siden bidra til at de kompaniene som ikke har fast plass på statsbudsjettet kan ha en stabil drift. På den andre siden skal de ha fleksible ordninger der nye talenter og prosjekter kan få plass. De har ikke så mye penger som de nok gjerne skulle hatt. Og når skal de ta fra de etablerte, velkjente kompaniene og gi til de nye?

Før var det slik at kompanier ble kastet ut av Kulturrådets viktigste støtteordning etter tolv år. Tanken var at dette ville hindre ordningen i å størkne, at det ville skape dynamikk og rom for nye krefter. Men det var en kontinuerlig hodepine fordi anerkjente ensembler, som hadde drevet godt og ikke gjort noe galt, plutselig stod i en krisesituasjon fordi, vel, fordi tiden tilsa det.

I år kom det derfor inn en ny ordning på statsbudsjettet. Det skulle være en støtteordning for etablerte kompanier. Søkere må ha drevet i flere år allerede for å kunne søke støtte. Det er ikke lenger noen grense for hvor lang tid man kan få penger, men man blir jevnlig tatt opp til ny vurdering. Mange på scenekunstfeltet pustet lettet ut. Helt til tildelingslistene kom, og de oppdaget at det ikke var penger til dem her heller.

Blant søkerne som stod utenfor, var nettopp Cirka Teater og Frikar. Nå vet ikke førstnevnte om de vil klare å fortsette. Blant de som murrer der ute, har det ikke gått upåaktet hen at kompaniene som har fått støtte, holder til i de store byene, og de aller fleste i Oslo. Og at inntrykket av kulturbudsjettet som sådan, når alle aktører har sagt sitt og alle komiteer har avsagt sin dom, er at det gis til kulturen i ute i regionene med den ene hånden og tas med den andre. At ordningen umulig kan fungere etter hensikten, når flere kompanier som er etterspurt og aktive ikke kan vende seg dit.

At det er krise, betyr ikke enn så lenge at det er felt noen dødsdom over kompanier som Cirka Teater. Lengselsfulle blikk rettes nå mot revidert statsbudsjett. I mange tilfeller vil man finne en eller annen pott, hundre tusen her, hundre tusen der, og holde seg i live litt til. Men enn så lenge ser det ut som om man ikke helt har oppnådd ambisjonen om å gi kompaniene der ute, litt lavere puls. Fremdeles lever mange med hjertet i halsen fra det ene året til det andre.

Slik er det for mange som velger å leve av kunsten, her og i andre land. Men det er om å gjøre for et kulturland som Norge, der det offentlige er så viktig for å opprettholde mangfoldet, at man finner en god balanse mellom ro og dynamikk, at det er sunn konkurranse mellom aktørene og ikke for mye dødsangst. Ikke minst med tanke på publikum, som vandrer skravlende ut av teatersaler over hele landet, ofte uten å kjenne til hvor mye stress det har krevd å skape det de har vært vitne til.