Putin sitter trygt

Det er mye som ikke går Putins og Russlands vei for tiden. Denne uka ble en våpenfabrikk i Voronezj truffet av ukrainske kryssermissiler. Fabrikken produserer elektronikk og halvledere til raketter, kryssermissiler og luftvernsystemer.

De daglige droneangrepene og bensinmangelen på Krim-halvøya fikk guvernøren til å avlyse alle patriotiske sommerleirer for barn og ungdom. Slike leire har røtter tilbake i sovjettidens pionersamlinger.

Forrige uke veltet tjukke, svarte røykskyer fra brann i Moskvas største oljeraffineri over forstedene i hovedstaden. Det brenner i raffinerier og oljelagre nesten hver dag. Bensin blir rasjonert, og oljeselskapene har fått forbud mot eksport av drivstoff.

I Moskva har folk igjen fått varsel om at mobilt internett blir tatt ned av sikkerhetshensyn. Mange urbane russere irriterer seg veldig over betalings- og karttjenester som ikke fungerer.

Over hele landet og ved fronten i Ukraina murres det over at meldingstjenesten Telegram er delvis blokkert. President Putins popularitet synker.

Likevel tyder det meste på at han sitter trygt. Over halvparten mener fortsatt at han gjør en god jobb. Hvordan skal det forklares?

Folket er lei av krig, men holder ut

Presidenten og landets forsvarsledelse forteller ikke sannheten om situasjonen ved fronten. Det gjør ikke russiske medier heller.

Under halvparten av befolkningen følger nyheter om Ukraina tett. Russere flest har ingen aning om hvor mange russiske soldate som drepes. Lokalaviser får ikke lenger skrive om døde helter.

Det er ingen entusiasme for «spesialoperasjonen» i Ukraina. Men folk har lært seg å være likegyldige. Krigen er ikke deres sak.

Blir de spurt, sier et solid flertall at de støtter soldatenes kamp i Ukraina.

Folk er mer bekymret over høye renter og økende priser enn over krigen. De er lei av uforutsigbarhet. Det fødes stadig færre barn per kvinne, selv om Putin legger til rette for det motsatte.

Putin og hans nærmeste stoler på at borgerne holder ut. At mange nok forstår at det er en patriotisk plikt. Seier er det eneste som gir mening til så mange tapte liv.

Mange, både i og utenfor Russland, håper at elitene skal vende seg mot Putin. Russland har en historie med store konsekvenser av at eliter skifter side.

Russiske regimeskifter

I mars 1917 var det generalene som presset tsar Nikolaj II til å gå av. De så at soldatene begynte å sympatisere med kvinner og arbeidere som demonstrerte mot matmangel og krig i St. Petersburg. Soldatene ved fronten i første verdenskrig manglet våpen og forsyninger. Generalene mente at tsaren var uskikket til å lede landet videre.

I 1991 gikk Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjov av. Han klarte ikke å holde sovjetimperiet samlet og tapte maktkampen mot den russiske sovjetrepublikkens president, Boris Jeltsin.

Det har skjedd brå og uventede ting før. Men selv om det er mye de ikke liker, er det lite som tyder på at dagens russiske eliter vil gjøre opprør. I hvert fall ikke ennå.

Kritiske, men lojale eliter

Et regimeskifte i Russland forutsetter at mange nok fra ulike deler av eliten går sammen om å få Putin og hans nærmeste til å gå av. De må både mene at det er i deres interesse og at det er verdt risikoen. Deler av forsvaret må være på opprørernes side. Det er vanskelig å se for seg hvordan det skal skje.

Et stort flertall i de økonomiske og byråkratiske elitene har riktignok vært motstandere av den storskala krigen fra starten, skriver den russiske forfatteren Aleksandra Prokopenko i boka «Medskyldige». Fram til 2022 jobbet hun i den russiske sentralbanken. Nå bor hun i Berlin.

Men så å si samtlige i disse elitene har abdisert politisk.

Det er toppfolk fra statlig og privat næringsliv, fra banker, forvaltningen og presidentadministrasjonen.

De bruker ikke den makten de har, og framstår utad som Putins lojale tjenere. Dessuten er det ikke snakk om en samlet elite. Tvert imot. Ulike klaner og grupper konkurrerer kontinuerlig om presidentens oppmerksomhet og siste ord i interessetvister.

En kveld på teateret

Denne uka publiserte den regimekritiske nettavisa Meduza en artikkel som starter med å beskrive en kveld på teateret i Moskva. Publikum tilhørte «eliten», folk innenfor eller nær regimet.

En skuespiller kan ikke dy seg og sier fra scenen «det må bli en slutt på det», «la oss få en slutt på det». Voldsom applaus følger, det er en oppløftet stemning i salen. Alle vet hva skuespilleren har ment. Det må bli en slutt på krigen. Men verken krigen eller Ukraina er nevnt. Neste dag går alle hver til sitt og fortsetter som før.

Dette er ikke eliter som er opptatt av å kjempe for demokrati som en moralsk overlegen samfunnsmodell. De er pragmatikere som vil ha tilbake mulighetene krigen tok fra dem.

Putin og frykten for kupp

I mai skrev avisa The Financial Times at en europeisk etterretningsorganisasjon mener Putin frykter at noen vil forsøke seg på kupp eller likvidering. Derfor bruker han stadig mer tid i underjordiske bunkere, særlig i Krasnodar fylke ved Svartehavet.

Han har identiske kontorer på minst tre steder i Russland, slik at folk ikke skal vite hvor han er når TV-nyhetene viser presidenten i arbeid på kontoret.

Presidenten er åpenbart redd for ukrainske droner.

Men den vestlige etterretningsorganisasjonen antydet også at tidligere forsvarsminister Sergej Sjojgu kunne representere et sikkerhetsproblem. Han ble avsatt som forsvarsminister i mai 2024, men har fortsatt som daglig leder i Det nasjonale sikkerhetsrådet.

Mange av hans lojale offiserer er senere arrestert for grov korrupsjon. Det er sjelden tilfeldig hvem, blant alle korrupte tjenestemenn, som blir tatt og hvem som får fortsette. Mange er nok forbanna på sjefen i Kreml, noen også på Sjojgu, som ikke klarte å beskytte dem.

Sjojgu har ikke styrke, og trolig heller ikke vilje, til å lede et militært opprør mot Putin. Hans maktbase smuldrer opp, og han er ikke spesielt populær i Russlands væpnede styrker.

Nåværende forsvarsminister, økonomen Andrej Belousov, er en reinspikka teknokrat uten egen maktbasis. Presidenten har neppe noe å frykte fra folk i uniform.

Mer makt til sikkerhetsapparatet

Putin har overført mer makt til tre viktige institusjoner som alle er opptatt av å beskytte ham.

Den ene er Det føderale sikkerhetspolitiet, FSB. Det har nå suveren kontroll over sju sentrale varetektsanstalter for folk mistenkt for blant annet ekstremisme og spionasje. FSB driver også systematisk overvåking og kontroll av militære avdelinger og staber.

Den andre er presidentens livvakts- og sikringstjeneste, FSO. Den kan overvåke og gripe inn mot enhver aktør som anses å true presidentens sikkerhet.

I tillegg er det Nasjonalgarden. Den er ikke underlagt forsvarsdepartementet, men rapporterer direkte til presidenten. Nasjonalgarden har fullmakt til å undertrykke alle former for opprør og motstand, enten det er i Russland eller i okkuperte områder.

Det er bare så vidt det ikke er livsfarlig å drømme om å avsette presidenten i Russland.

Tenk om du kom til å snakke i søvne.