Psykiatri er et fagfelt som er fullt av store, historiske feil

Jeg ønsker ikke frata mennesker med ADHD hjelp de behøver, skriver psykologspesialist Jørgen Flor. Foto: Berit Kessler, Shutterstock

Psykisk helsehjelp må ikke begrenses av rigid lesning av en stadig mer omfangsrik diagnosemanual.

Psykiater Tor Ketil Larsen viser i sitt tilsvar til meg en farlig naiv tiltro til det han kaller «presis diagnostikk». Slik gjentar han psykiatriens historiske feil med å love noe som ikke kan leveres.

Han – og jeg – opererer i et fagfelt som er fullt av store, historiske blundere. Lobotomering, homofili som diagnose eller skadelig psykoterapi, som jeg selv har vært opptatt av. Mye har skjedd på grunn av for stor tiltro til faget og for lite ydmykhet overfor pasientene. Når Larsen skriver at «den som kan sitt fag, skriver med blekk», uttrykker han oppsiktsvekkende selvtillit i et fagfelt hvor vi aldri har hatt sikre årsaksforklaringer for noe som helst.

Eksperter finner det de leter etter

I en medisinsk modell utredes pasienter, får rett diagnose og deretter riktig behandling. Problemet er at denne modellen, som Larsen klamrer seg til, passer dårlig for psykiske problemer. Et sinnrikt system av diagnoser overlapper hverandre. Det finnes for eksempel 636.130 kombinasjoner av symptomer som kan gi posttraumatisk stresslidelse. For ADHD finnes 116.220 kombinasjoner. Da har vi enda ikke snakket om hundrevis av behandlingsalternativer.

Den anerkjente amerikanske psykiateren Allen Frances sa til meg en gang at han aldri hadde møtt en ekspert som ikke vil utvide sitt eget ekspertfelt. Intensjonen er god: De er redde for å gå glipp av pasienter som kunne fått god hjelp. Eksperter på ADHD er gode på å finne «sin» diagnose, slik eksperter på spiseforstyrrelser finner sin og eksperter på traumer finner PTSD. Den diagnostiske «presisjonen» avhenger av hvem som utøver den.

Blekk eller blyant

Å skrive «diagnoser med blyant» er en faglig holdning som handler om å være forsiktig, fleksibel og ha en ikke-permanent holdning til diagnostikk. Kort sagt en måte å unngå faglig overmot på.

Noen ganger betyr det å ta frem viskelæret og lage nye forståelser som passer bedre i takt med at pasientens situasjon har forandret seg. Med en slik holdning blir det mulig å gi behandling raskere og bruke mindre tid og ressurser på leting etter «riktig diagnose».

Jeg ønsker ikke frata mennesker med ADHD hjelp de behøver. Jeg vil at psykisk helsehjelp ikke begrenses av rigid lesning av en stadig mer omfangsrik diagnosemanual, men bygger på skreddersøm tilpasset den enkeltes behov.