Protestfestivalen – ved veis ende?

Protestfestivalen har gjennom mange år hatt et økonomisk etterslep på ca. 200 000 kroner. Festivalen har gått i balanse regnskapsmessig de siste årene fram til 2023, men etterslepet har bestått. Et ev. overskudd ville paradoksalt nok heller ikke hjulpet, da det ville medført tilvarende tap av offentlig støtte. I 2024 har vi dessverre fått økt underdekning. Bl.a. er vi som mange andre rammet av generelt økt kostnadsnivå. Det innebærer at situasjonen per i dag er meget alvorlig. Det står om Protestfestivalens være eller ikke være. Vi håper at alle dere som er glad i «Norges viktigste debattfestival», «Nordens verdifestival» og Kristiansands eldste festival, vil bidra til at den kan leve videre med levende debatter og samtaler om dagsaktuelle temaer innen et bredt emnespekter.

Som festivalleder har jeg valgt å tilkjennegi den faktiske situasjonen gjennom en kronikk. 25 år er en lang tid, og jeg vil si noen ord om hva festivalen har vært i disse årene; nasjonalt, lokalt og for meg personlig.

Viktigheten av Protestfestivalen nasjonalt er beskrevet av en rekke kjente personer, senest til årets festival. Sterkest inntrykk på meg gjorde Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås ord om at festivalen var tidlig ute med aktuelle temaer, og at den var blant de første til å ta tilbake religion i den offentlige samtalen. Den svenske kulturskribenten og redaktøren Åsa Linderborg skrev i år at «Protestfestivalen er modig nog til att sätta samman folk som inte alltid håller med varandre. Så demokratiskt sinnade borde alla vara». På listen av sitater om «Norges viktigste debattfestival» finner vi også navn som Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen, Vårt Land-journalist Alf Kjetil Walgermo, redaktør i Subjekt Danby Choi, tidligere kulturminister Ellen Horn, tidligere finsk utenriksminister Pär Stenbäck, dokumentarist og professor emeritus Erling Borgen, gjesteprofessor i Cambridge Asle Toje, samt tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.

Viktigheten av festivalen for Kristiansand kan heller ikke underslås. Det opplevde vi bl.a. i årene med hatretorikk og uro, ikke minst da Sørlandsnyhetene eksisterte. Protestfestivalen fikk partene til å møtes ansikt til ansikt. Den ble et bindeledd mellom den såkalte «eliten» og de som hevdet seg å være utenforstilt.

Det samme gjelder forholdet mellom de sekulære og kristenfolket. Det skjedde både ved at kristne aktører kunne delta i debatter og samtaler om sekulære tema, dels på den årlige «kristendagen». I 2002 arrangerte festivalen debatt om hvorvidt massemedia skulle være «informasjonsformidlere eller børsnotert underholdningsindustri». Samme år spurte vi i debatten «Fædrelandsvennen – eneveldig lokalavis?» om avisen lider av grunnleggende mangel på solidaritet med det distriktet den betjener. Siden da har media utviklet seg ytterligere mot underholdning. Derved har Protestfestivalen blitt mer eller mindre usynliggjort i lokale media under festivaldagene. Det har gitt oss publikumstap, selv om vi har holdt jevnt publikumstall de siste årene. 400 flere i år enn i fjor. Da jeg gikk ut med tanker om å flytte festivalen til Oslo, hvisket Asle Toje at det måtte vi ikke, «for det er på Sørlandet den trengs». Vi var enige, og den forble her.

Viktigheten for meg personlig er det mest vanskelige å snakke om; men i en skjebnetid er det en del av helheten. Når jeg har holdt på så mange år i medgang og motgang, har dødsangst og hypokondri vært sentrale pådrivere. Det å lese seks-sju aviser daglig på jakt etter nye tema, dra på bokmesser, følge intenst med på utviklingen både i Norden og resten av verden; det har ført oppmerksomheten bort fra det jeg ellers strever med i hverdagen. Det handlet ikke om arbeid, men om en livsstil som fikk dagene til å henge sammen, fordi det var så spennende og livgivende at jeg bare måtte.

Kampen mot urettferdighet har forfulgt meg siden barndommen. Jeg har ikke hatt en ordentlig sommerferie på 25 år, fordi oppkjøringen til festivalen har bestemt ferien. Kort sagt har Protestfestivalen vært en stor og sentral del av livet mitt i et kvart århundre. Paradoksalt nok har dette vært en livgivende situasjon. Jeg har ærlig talt store vansker med å se for meg en framtid uten Protestfestivalen. Men nå er jeg blitt 61 år. Jeg går mot min egen endetid, slik det nå er risiko for at festivalen også gjør. Jeg håper selvfølgelig på mirakler. Jeg tror jo på sånt! Jeg har ikke gitt opp håpet om å komme helskinnet gjennom dagens krise. Jeg er ubeskjeden nok til å mene at festivalen trengs i den skjebnetid som Norden og verden befinner seg i; med krig og uro, maktkamper og hatprat, naturkatastrofer, økonomisk dyrtid og overgang fra et kristent Norden til et sekulært Norden. Jeg er dessverre ikke optimist av natur, slik festivalens avdøde støttespiller Jahn Teigen var, han som ville fylt 75 år den 27. september i år, og som i 2016 startet den forrige pengeinnsamlingen for festivalen, der han selv bidro.

Situasjonen med et økonomisk etterslep har gjort oss sårbare. Dyrtiden med økte kostnader har berørt oss alle. Livet i seg selv er som Hans Børli skrev, en uhelbredelig sykdom, slik vi samtalte om under årets festival. Sykepleier Siv Skarstein sa det slik: «Det er ikke diagnoser eller sykdommer som har ført til behovet for smertestillende, det er selve livet. Og livet kan gjøre vondt». Akkurat nå gjør det ekstra vondt.