Pride-flagget handler om menneskerettigheter, ikke politikk!

At Lyngdal kommune som første kommune i Norge har vedtatt retningslinjer for hva ansatte kan ha på kontorene sine, er både oppsiktsvekkende og skuffende. Ordfører Unni Nilsen Husøy hevder at dette handler om å opprettholde nøytralitet i verdisyn, og at Pride-flagget representerer et politisk budskap.

Tillat meg å gjøre én ting klinkende klart: Pride-flagget handler ikke om politikk, eller religion, men om helt grunnleggende menneskerettigheter. Det handler om å vise støtte til en gruppe som historisk sett har blitt marginalisert og diskriminert. Det handler om å vise solidaritet og aksept for alle, uavhengig av kjønnsidentitet eller hvem man elsker.

Pål Tesaker Fosso, som nå må fjerne regnbueflagget fra kontoret sitt, viser tydelig hvorfor dette flagget har en viktig plass i samfunnet. Hans intensjon er å støtte opp om alle medlemmer av samfunnet. Dette er ikke en politisk eller religiøst motivert handling, men et symbol på medmenneskelighet og rettferdighet.

Hvis vi som samfunn ikke kan tillate at slikt mangfold synliggjøres på arbeidsplassen, hvilken retning er vi da på vei mot?

Ordfører Husøy prøver å tone ned diskusjonen rundt Pride-flagget, men hun innrømmer selv at saken «sikkert også handler om det».

Hvorfor er dette flagget, som representerer støtte til en sårbar gruppe, så kontroversielt? Kan det være at det er visse politiske eller religiøse krefter som egentlig ligger bak dette vedtaket, selv om det ikke sies direkte? Ved å forby synlige tegn på støtte til LHBT+-miljøet, er det faktisk kommunen selv som politiserer situasjonen, ikke de ansatte som velger å vise solidaritet og aksept!

Det er også verdt å løfte frem det poenget at KS faktisk ikke har retningslinjer som regulerer hva ansatte kan ha på kontorene sine. Så hvorfor trenger da Lyngdal kommune slike regler? Dette virker som en unødvendig innskrenking av ansattes frihet til å uttrykke seg, herunder det å vise støtte for helt grunnleggende menneskerettigheter, og det åpner for en farlig presedens som andre kommuner kan følge.

La oss ikke glemme at dette handler om mennesker. Om mitt og Pål Tesaker Fossos ønske om å markere støtte til mangfoldet i samfunnet. Å fjerne Pride-flagget er ikke å holde seg nøytral – det er å ta et aktivt valg om å ekskludere og usynliggjøre en del av befolkningen. Dette er ikke nøytralitet, det er å ta side i en debatt som burde handle om respekt og likeverd for alle.

Jeg skriver dette innlegget med en uggen følelse av avmakt i kroppen. Jeg er selv medlem av gruppen som prideflagget markerer støtte for, og i løpet av mine til nå 32 år her på jorden, har følelsen av maktesløshet nærmest blitt normalen.

Ja, jeg anerkjenner selvfølgelig at vi har kommet utrolig langt i Norge sammenlignet med mange andre av verdens land, men allikevel kan jeg ikke unngå å føle det offentlige ordskiftet på kroppen til stadighet. I skrivende stund har over 1360 av Fædrelandsvennens lesere svart på spørsmålet «Synes du dette er fornuftig» i artikkelen, og hele to tredjedeler har svart «Ja, dette hører ikke hjemme på en offentlig arbeidsplass». Samtidig evner jeg å se litt forbi disse tallene, og både tror og håper at det ligger et betydelig demografisk bias bak dem. I hvert fall håper jeg...

«Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme

Du har ikke lov å gå der og glemme!

«Du må ikke sove» av Arnulf Øverland, 1937