Pride er ikke barnas dag

Hvert eneste år kommer de. Kronikkene. Facebook-postene. Kommentarene under nyhetssaker om pride: «det har blitt for mye!» «hva med barna?» «kan de ikke holde noe privat?»

Siste tilskudd i rekken er Siri Carlsen, en skeiv tobarnsmor som i NRK skriver at pride har blitt for seksualisert – og at «gagballs og lateks» ikke hører hjemme i regnbueparaden. Mange kjenner seg kanskje igjen i det hun skriver. Men det betyr ikke at det er riktig.

Pride er ikke laget for å være familieunderholdning. Det er ikke et 17. mai-tog. Pride er, og har alltid vært, en protest. En demonstrasjon. En feiring, ja, men av frihet som er blitt kjempet frem med blod, vold, tap og grenseløst mot. En frihet mange fortsatt ikke har.

Det finnes et kjent intervju med Kim Friele, hvor hun blir spurt: «kan dere ikke bare tie stille om dette og leve som homo i fred?» hun svarer:

Det er ingen privatsak når mennesker ikke kan være seg selv uten å frykte sterke reaksjoner.

Det er ingen privatsak når folk mister bolig og jobb fordi de er den de er.

Det er ingen privatsak når medmennesker får seg en på tygga – ikke for noe de har gjort, men for den de er.

Friele visste det mange ser ut til å ha glemt: at synlighet i seg selv er et våpen mot skam.

Siri Carlsen lever det livet mange før henne bare kunne drømme om – å gifte seg, bo sammen med og få barn med en av samme kjønn.

Når hun nå ber pride om å tone seg ned for at andre skal føle seg mer komfortable, er det som å trekke opp stigen etter seg.

Vet hun ikke at de hun vil ha ut av paraden, ga henne friheten hun nyter i dag?

Det var ikke pene par i matchende blazere og småbarn i regnbuegensere som sparket i gang homobevegelsen. Det var transkvinner, sexarbeidere, lærhomser og drag queens – de som våget å kjempe da det fortsatt var livsfarlig.

Stonewall-opprøret i 1969, ofte kalt starten på Pride-bevegelsen, ble ledet av nettopp dem. De ble trakassert, slått og arrestert. Mange valgte heller å risikere livet enn å leve i skjul. De tok den største risikoen. De løp – så vi kunne gå.

At kink og fetisjmiljøer deltar i pride er ikke noe nytt. De har alltid vært en del av bevegelsen. De var blant de første som utfordret grensene for hva kjønn, kropp og identitet kunne være.

I en tid der mange skeive ble kastet ut hjemmefra og mistet alt, var det nettopp disse miljøene som åpnet dørene. Undergrunnen ble et fristed – et sted man kunne være seg selv, uten skam.

Likevel hører vi fortsatt at de «skjemmer ut» det skeive miljøet. Men burde vi ikke vite bedre nå?

For det finnes fortsatt skeive som mister alt. Som ikke kan være seg selv. Som ikke tør gå i paraden fordi det er for farlig. For dem må pride være høylytt, grenseløs og kompromissløs.

«Men barna da?»

Ja – det finnes pupper og rumper i paraden. Hva så?

De som bruker pride til å kjempe en kamp om å slippe å se en bar overkropp, sitter litt for godt plantet i egne privilegier.

Alle barna jeg har sett på pride jubler, ler og danser. De hilser på drag queens og vinker til folk med regnbueflagg og glitter i ansiktet. Kropp er ikke farlig. Det er voksne som seksualiserer kropp – ikke barna.

Hvis du ikke vil at barna dine skal se kropp, glitter, lær og dans? Bli hjemme, da. Ingen tvinger deg ut i gata de få timene paraden går.

Men ikke kom og krev at vi skal pakke ned kampen og gjøre pride om til Leos Lekeland, bare fordi du er ukomfortabel.

Selv om familier og barn er mer enn velkommen under pride, er det ikke bevegelsens oppgave å tilpasse seg kjernefamilien. Pride skal være menneskevennlig. Og mennesker kommer i alle former, farger, uttrykk, kropper, fetisjer, livsstiler og kjønn.

Du trenger ikke å gå i bar rumpe for å støtte pride – men du må respektere at noen gjør det, og at også det er en del av frihetskampen.

Ingen har endret verden ved å gå stille i korridorene! Pride skal riste i normene og presse grensene. Slutter vi å utfordre, har vi ikke lenger en bevegelse – bare et pyntet tog for dem som allerede sitter med frihetskontoen full, men vil ha noe fargerikt å se på.

Og det er ikke det pride er.
Det er ikke barnas dag.
Det er alles kamp.