Politisk skivebom, som vanlig

Hver gang sykefraværet diskuteres, kommer det forslag om å endre sykelønnsordningen – som om økonomiske sanksjoner gjør folk friske, eller at en kan tvinges til helse. Hvorfor er det så mange av oss med psykisk uhelse, samtidig som flere politikere hevder at vi har verdens friskeste befolkning, samtidig som vi har skyhøyt sykefravær? Det er jo ikke rart det blir kaos.

Sykelønnsordningen har vært uendret siden 1978, så hvorfor ser vi da en slik økning akkurat nå? Det som virkelig trenger en grundig gjennomgang, er årsakene til denne utviklingen, og én faktor er den manglende kapasiteten i psykisk helsevern.

Statistikkene viser at sykefraværet knyttet til psykiske lidelser har økt dramatisk de siste årene. Blant unge voksne i alderen 25-29 år er nå 30 prosent av alt sykefravær relatert til psykiske problemer. I første kvartal av 2024 alene økte legemeldt sykefravær på grunn av psykiske lidelser totalt sett med 10 prosent. Dette er en trend som har vedvart, med en 44 prosents økning i sykefravær knyttet til psykiske helseplager de siste fem årene.

Samtidig har sykelønnsordningen vært uendret i over 40 år. Likevel er det denne ordningen som gang på gang trekkes frem som «det som må endres». Dette er en avsporing. Problemet ligger ikke i at arbeidstakere får sykelønn, slik at de kan opprettholde livene sine slik de var før de uheldigvis ble syke – det ligger i at flere og flere faller ut, særlig på grunn av psykiske lidelser, uten at de får den hjelpen de trenger i tide.

Et av de største problemene er at mange ikke får tilgang til psykisk helsevern før tilstanden er blitt kritisk. For mange kan det nesten virke som om det er krav om å være suicidal for å få adgang. Ventetidene er lange, kapasiteten er for liten, og prioriteringen i helsevesenet fokuseres på de mest alvorlige tilfellene. De som sliter med «mildere» psykiske lidelser, må ofte klare seg på egenhånd – eller betale for private tjenester som mange ikke har råd til. Beskjeden fra Systemet blir på mange måter «sånn må du bare regne med å ha det». Hvorfor er ikke beskjeden heller «klart du skal ha et godt liv»?

Dette er ikke bare et menneskelig problem, men også selvfølgelig et samfunnsøkonomisk problem. Jo lenger folk går uten behandling for psykiske plager, desto mer sannsynlig er det at de blir langtidssykemeldt. Og med en økning i psykiske helseplager, følger naturligvis også en økning i sykefraværet. Men å straffe de som allerede har blitt syke, er ikke veien å gå.

Det finnes politikere som har sett dette og snakker om å styrke det psykiske helsevernet. Arbeiderpartiet har foreslått en opptrappingsplan med tre milliarder kroner over ti år for å øke kapasiteten, redusere ventetidene og gi raskere hjelp, spesielt til barn og unge. Men hvor mange ganger skal vi høre om slike planer før vi faktisk ser konkrete resultater? Det er fint med lovnader, men handlingene uteblir, og mens vi venter, fortsetter sykefraværet å øke.

I mellomtiden er det politiske fokuset igjen og igjen rettet mot sykelønnsordningen. Løsningen er å stramme inn på sykelønnen, og dermed legge større ansvar på arbeidstakerne. Dette vitner om politisk blindhet, og manglende forståelse for de bakenforliggende årsakene. Vi kan ikke skylde på den samme sykelønnsordningen vi har hatt i flere tiår, når det først er nå vi ser denne dramatiske økningen i sykefraværet. Hvorfor er ikke dette selvsagt?

Det er langt på overtid at flere norske politikere begynner å diskutere de grunnleggende problemene vi har, istedenfor å snakke om tiltak som går ut over helt vanlige mennesker som prøver å få endene til å møtes, mens de er fanga i tidsklemma i en verden som går til helvete.