4 hours ago
4
En fjellside i Tromsø har satt fyr på det offentlige ordskiftet i byen, igjen.
Planarbeidet med skianlegget Arctic Center har foregått i 42 år.
Prosjektet har i dag ordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap) og hans bror som største aksjonærer, og ordføreren er naturligvis inhabil i behandlingen av saken.
Byggingen er vedtatt for lengst gjennom tre reguleringsplaner og det er flertall i kommunestyret for å realisere planene.
De siste ukene har imidlertid flere miljøer mobilisert i håp om å stanse planene. Skianlegget omtales som et av de største naturinngrepene i Tromsø kommunes historie.
Forsøket på enda en omkamp, har fått flere til å reagere.
– Det er visst helt umulig å bygge noe som helst på en fjellside i Tromsø kommune, skriver Maja Sojtaric, politisk kommentator i Nordlys.
– Motstanderne kommer egentlig på banen altfor sent til å gjøre noe med dette, sier advokat Eivind Elvestad.
Det er imidlertid ikke selve utbyggingsplanene som gjør dette interessant for folk flest i landet.
Det er bruken av paragraf 41 i forvaltningsloven det er verdt å gjøre seg kjent med. En paragraf fra 50-tallet.
– I praksis kan regler brytes uten at det får konsekvenser for utbygging, sier advokaten.
Vrir seg unna ansvaret
Elvestad er advokat i firmaet Rekve Pleym, og har skrevet doktorgradsavhandlingen om forholdet mellom miljøhensyn og kommunal planlegging.
Han peker på det han mener er en svakhet i lovverket når det gjelder miljø- og naturrett. Og en mulighet til å vri seg unna ansvaret for politiske beslutninger.
– Jeg blir stadig oppmerksom på at paragrafen brukes i ulike saker, sier han.
Og her blir det komplisert, men la oss forsøke å komme oss gjennom det.
Lovteksten sier at et forvaltningsvedtak som lider av saksbehandlingsfeil, likevel er gyldig så lenge feilen ikke virket bestemmende for vedtakets innhold.
Det betyr i praksis at man kan gjøre feil i undersøkelser og kartlegging av for eksempel natur og miljø, uten at det alltid får betydning på et senere tidspunkt.
– Det er fordi man uansett kan peke på at politikerne var klar over at et vedtak ville få bestemte konsekvenser, og at det likevel var overveiende politisk vilje for å få det gjennom, sier Elvestad.
Problemet er bare det at politikere da gjerne har tatt en avgjørelse uten å ha den fulle oversikten. Dermed åpner det for at politikere kan bestemme seg på mangelfullt grunnlag, uten at det bremser saken i ettertid.
– Spør du de samme politikerne i ettertid om de ville stemt likt om de visste det de vet i dag, får man gjerne beskjed om at det ikke er sikkert, men at det nå er for sent å gjøre noe med. Slik slipper de å holdes ansvarlig, sier Elvestad.
– Håpløst
Elvestad viser til tre eksempler hvor paragraf 41 har vært aktuell i Høyesterett. Han er imidlertid klar på at paragrafen brukes på alle nivåer, og at den er et typisk juristinnspill i forvaltning.
Da det skulle bygges ny amerikansk ambassade i Oslo, ble det etter hvert klart at Oslo kommune hadde brutt loven. Det var ikke gjennomført en formell konsekvensutredning.
Jussprofessorene Hans Christian Bugge og Inge Lorange Backer gikk så langt at de sådde tvil om Høyesteretts uavhengighet opp mot det offentlige maktapparatet, tilbake i 2010.
De var dypt kritiske til at Oslo kommune fikk medhold av Høyesterett, til tross for at kommunen erkjente at de brøt loven i forbindelse med byggetillatelsen.
– Det vi er kritiske til, er at Høyesterett kom til at den manglende konsekvensutredningen ikke ville ha spilt noen rolle uansett. Det er et håpløst standpunkt, sa professor Bugge.
I forbindelse med et større veiprosjekt på Reinøya i Troms, ba reindriftsnæringen flere ganger om at det måtte gjøres en konsekvensutredning. Det ble ikke gjort, og saken endte i Høyesterett.
Dommen ble avsagt i dissens, men reindriftsnæringen tapte saken. Likevel var det klart at prosjektet skulle ha vært konsekvensutredet.
Også i den såkalte «Klimadommen», i forbindelse med oljeleting i Barentshavet, ble Høyesterett kritisert for å la utredningsfeil bli ubetydelige.
«Saksbehandlingskrav skal ikke kunne uthules bare fordi politikerne har bestemt seg for et resultat», skrev jussprofessor Erik Magnus Boe i sin kritikk av Høyesteretts avgjørelse i «Klimadommen».
– Utredningsfeil var ikke av betydning fordi det var politisk vilje for oljeletingen uansett, sier Elvestad.
– Og nå er ikke utredningsfeil av betydning fordi administrasjonen i Tromsø kommune legger til grunn at den politiske viljen for skianlegg står sterkere enn det en konsekvensutredning ville gjort, sier han.
– Anses som reparert
Tromsø kommune har erkjent at det skjedde en saksbehandlingsfeil knyttet til naturmangfold i saken om Arctic Center.
– Feilen anses som reparert, sier seksjonsleder for byutvikling, Ragni Løkholm Ramberg.
Hun viser til at tiltakshaver har innhentet nye kartlegginger om naturmangfold.
– Dette er en sak mange har meninger om og det er sterke interesser for og imot skianlegget. Det har det vært i flere tiår. I denne omgang er det klagebehandling av byggesaken som er utgangspunktet og som vi må behandle, sier Ramberg.
Hun er imidlertid tydelig på at politikerne fremdeles kan gripe inn i saken, om man vurderer at det ikke er utredet godt nok.
På spørsmål om bruken av paragraf 41 i forvaltningsloven, svarer hun slik:
– Det er ikke grunn til å tro at det å bryte regler ikke får
konsekvenser. Det blir stadig strengere, og spørsmålet er hvor mye det skal
spille inn på vedtak som er tatt. Her ligger det tre reguleringsplaner til grunn, og det er tatt en interesseavveiing av politikerne, sier hun.
– Helt vilt
Henrik Romsaas er biolog og jobber som friluftsrådgiver i Tromsø kommune. I denne saken er han imidlertid ikke involvert, og uttaler seg for egen regning.
– Det er helt vilt, sier Romsaas.
Han påpeker at et område på størrelse med halve Tromsøya er i ferd med å skli gjennom uten at det er foretatt en konsekvensutredning.
– Det som er gjort av konsekvensutredninger er gjort for fem år siden, og dreide seg ikke om det området som nå vurderes. Konsekvensutredningen handler om naboområdet. Den konsekvensutredningen tar utgangspunkt i at området som nå er til behandling allerede er utbygget. Det er riv ruskende gal måte å konsekvensutrede på, sier Romsaas.
At seksjonssjefen mener feilen som gjelder utredning av naturmangfold er reparert, fnyser Romsaas av.
– Det er ikke bedt om en konsekvensutredning, men en vurdering av naturmangfold. Det er ikke det samme. En vurdering av naturmangfold har ikke faktiske krav til innhold, sier Romsaas.
Professor emeritus i biologi, Rob Barret, er også kritisk til saksbehandlingen.
– Det er ingen tvil om at prosjektet er så pass stort at det fortjener en større kartlegging og utredning av området, sier han.
– Jeg mener det burde gjøres en helt ny vurdering. Ingen vet hvilke konsekvenser dette prosjektet vil kunne få. Det er skremmende, sier Barret.
– Overmoden for endring
Elvestad mener loven er overmoden for endring. Lovteksten passer ikke med dagens miljø- og naturhensyn, ifølge han.
– I saker om natur og miljø er konsekvensene så store for allmennheten at jeg mener Stortinget bør endre loven, sier Elvestad.
Han presiserer imidlertid saksbehandlingsreglene bare skal sikre at vedtaket er riktig.
– Selv om det er begått feil i saksbehandlingen, kan innholdet være riktig. Det ville derfor skyte langt over målet om enhver saksbehandlingsfeil, skulle medføre ugyldighet. Det er feilens innflytelse på innholdet som må være avgjørende, sier han.
– Miljøutredning skal bidra til demokratisk debatt og til rettssikkerhet. Det skal bidra til at avgjørelsen har en god forankring i folket. Og så blir det ikke alltid sånn på grunn av paragraf 41, sier advokaten.
English (US)