Politikerne opererer som nyrike arvinger

Kan finansminister Jens Stoltenberg (Ap) realitetsorientere politikere og et folk som har fått (for) god råd? spør innleggsforfatterne. Foto: Stein J. Bjørge

Om vi ikke bruker penger som fulle sjømenn, er vi i hvert fall et folk som lever over evne.

Mange av kritikerne av Martin Bech Holtes bok «Landet som ble for rikt» tar ballen, men de fleste bommer på mål.

Holte har vært frimodig nok til å skrive en lettlest og viktig bok om norsk økonomisk politikk. Men det er enkelte sider ved analysen hans som dessverre gjør at diskusjonen har sporet litt av.

For skal man delta i den norske økonomiske debatten med fakta, «må man være pinlig nøyaktig» (tidligere departementsråd Tore Eriksen til Aftenposten). Dessuten snakker økonomer heller uforpliktende om renteprognoser. Dette selger normalt bedre i verdens mest forgjeldede befolkning.

Da handlingsregelen mistet festet

Og siden analysen var krydret med et veldig teoretisk forslag om 400 milliarder kroner i skattekutt – vifter boken i tillegg med en rød klut til venstresiden, så dette ble «too much» for kommentariatet.

Synd, for man trenger hverken å være professor i samfunnsøkonomi eller psykolog med doktorgrad i arv for å se at Holte har noen viktige poenger.

Fremfor en teknisk diskusjon bør debatten dreie seg om forventningsstyring og økonomisk ansvarlighet. Her kan vi begynne med 2013, for det var omtrent fra denne tiden handlingsregelen mistet festet – dette økonomiske ankeret som i mange år hadde holdt folk og politikere på plass.

I mai 2021 tallfestet finansminister Jan Tore Sanner (H) i radiodebatt med professor Hilde Bjørnland regjeringens ansvarlighet til 300 milliarder kroner, som var det de kunne brukt MER om de hadde makset oljepengebruken alle årene de satt i regjering. Bjørnland, som er en av få økonomer som har manet til generell økonomisk ansvarlighet og samling om reformer, var noe uforstående til denne logikken.

For her ligger kjernen: I denne regjeringsperioden endret handlingsrommet seg dramatisk. Uttaket økte i 2013–2021 fra 126 milliarder til 346 milliarder, og fra 54 milliarder i 2008 til 460 milliarder i budsjettet for 2025. Dette er arvingens dilemma: Vi har økt forbruket kraftig – ikke fordi vi burde, men fordi vi kunne. «Statens pensjonsfond utland har blitt politikernes forbruksfond innland», som Martin Bech Holte skriver.

Hva om vi hadde sett på dette som statlig låneopptak, som er den vanlige måten å måle økonomisk styringsevne på? I perioden ville Norge gått fra et mer normalt europeisk nivå på 25 til 150 prosent av brutto nasjonalprodukt!

Enorm forbruksvekst

På toppen av dette har vi forbrukere tillatt oss mye av det samme. Siden 1990-tallet har det vært en eventyrlig rente- og incentivdrevet boligprisvekst – for dem som har vært så heldige å eie egen bolig.

Bare siden finanskrisen er boliglånene tredoblet og er nå over 3500 milliarder kroner. Mye av denne gjeldsveksten skyldes økt belåning av eksisterende boliger, og vi vet at en betydelig andel har vært tatt ut til lånefinansiert oppussing, bilkjøp, hytter, båter, elektronikk, sydenturer og annen forbruksvekst.

De siste årene ser vi at heller ikke dette treet vokser inn i himmelen. Rentenivået er normalisert, den lånefinansierte forbruksveksten har – i hvert fall midlertidig – stoppet opp, og reallønnsveksten har vært svak.

Og her er vi tilbake til temaets kjerne: Politikerne opererer som nyrike arvinger. Og i tillegg har forbrukere vendt seg til en bolig- og gjeldsfinansiert forbruksvekst som ikke vil fortsette. Om vi ikke bruker penger som fulle sjømenn, er vi i hvert fall et folk som lever over evne.

«Politikkens kunst er ikke å bruke penger, det er lett, men å ikke bruke penger», skal Jens Stoltenberg (Ap) visstnok har sagt. Nå er han tilbake – som finansminister! Kan han realitetsorientere politikere og et folk som har fått (for) god råd og er preget av de stigende forventningers misnøye? Vil han sørge for nødvendige reformer og omfordeling?

Ser vi rundt oss i dag, blir det nødvendig.