«Patologisk uinteressant», skriver DNs kommentator om unge meninger. Det er en trist holdning.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I sommer ble Aftenpostens ungdomsdebattsider Si ;D lagt ned. Men det som er enda rarere, er en kommentar fra Anne Rokkan i Dagens Næringsliv.

Rokkan skriver at «hele konseptet er patologisk uinteressant» fordi «her har man akkurat overlevd livets første kjærlighetssorg, og skriver ut ifra sin unike lidelsesopplevelse og tilsvarende verdensinnsikt».

La meg gjøre én ting klart først: Jeg er ikke av den oppfatning at «alle mennesker har noe spennende ved seg». Tvert imot synes jeg ofte voksne er kjedelige, barn masete og ungdommer plagsomme.

Men jeg tror hardt på at det er smart å lære seg å skrive.

Innblikk i å være ung i Norge

Setter du deg ned og skriver, er du nødt til å tenke (noen ganger ganske mye, kanskje spesielt hvis du er 14 år). Jeg tror på å lære seg å reflektere, forklare, argumentere, strukturere og formulere, og alt dette har kidsa kunnet utforske gjennom sin egen avisside i Aftenposten, så å si hver dag siden 2005.

Det er kjipt å bli refusert og tilsvarende gøy å komme på trykk. Og så er det en skrekkblandet fryd å få tilsvar. Alle disse tingene er god læring.

Rokkan skriver også at «Hvor denne overbevisningen om at senpubertale hjerner uten utdannelse eller yrkeserfaring trenger spesielt ytringsvern kommer fra, er meg et mysterium».

Men Si ;D var jo aldri et sted for voksne. Det var et sted av de unge, for de unge.

Hvis vi voksne synes meningene deres er navlebeskuende, spiller det egentlig ingen rolle. Å lese Si ;D har gitt et innblikk i hvordan det er å være ung i Norge i dag. Hvor dumt er egentlig det innblikket? Holdningen DNs kommentator avslører, er litt trist. Unges stemmer betyr noe, de er også medborgere.

Trening i å tenke og skrive

Skriving er selvutforskning, og det er dét Si ;D har vært en invitasjon til. Og blant debattinnlegg om dum kjærlighet, snus og dus er det også blitt skrevet masse klokt om klima, utdanning, mental helse, likestilling, dyrevelferd, fake news og religion. Sannsynligvis har Si ;D også vært en enkel inngang til å bla gjennom voksennyheter i resten av avisen.

Jeg var selv på trykk i Si ;D rundt 40 ganger, både med «Dagens innlegg» (jepp, det var big deal), diverse kortere innlegg og senere som fast kommentator. Første innlegg handlet om melk (drikk opp melken din eller noe sånt). Ett handlet om hvor glad jeg var i mormor, ett om at det går an å være både troende og radikal (??), resten har jeg fortrengt.

Masse flaue meninger, men hvem er jeg i dag til å avskrive det 14-åringen brant for?

Da jeg senere i tenårene skrev innlegg med noe mer allmenn substans, om stemmerett, identitet, miljøvern, var det kanskje en naturlig konsekvens av modenhet som kommer med alderen – eller kanskje var det at Si ;D allerede hadde gitt trening i å tenke og skrive.

Å være tenåring er ekte shit

«Alle» leste Si ;D. Det var et sted vi ble opplyst, betenkt og forfjamset. Det var en politisk arena som fostret skrivende mennesker. For meg var det et springbrett.

En annen fast skribent, Eivind August Westad Stuen, ble journalist. Det er sikkert mange flere Si ;D har gitt næring til, uavhengig av hva slags jobber de endte opp i – og enten de skrev selv eller bare leste. Vi trenger åpenbart ikke bare journalister, men evnen til å uttrykke seg godt skriftlig lønner seg i så godt som alle yrker.

Hvis Aftenposten skulle ombestemme seg, ønsker jeg Si ;D varmt velkommen tilbake. Slik kan avisen fortsette å oppmuntre unge til å bli interessert i å tenke hardt, argumentere smart og skrive godt. Sist jeg sjekket, gikk det ikke inflasjon i sistnevnte blant voksne ;D

Innlegget er først publisert på forfatterens Linkedin-side.