Påskekrim for hageglade

Miljødirektoratet har foreslått å forby 97 fremmede plantearter, blant annet syrin, villvin, svartsurbær, honningbær, fjelledelgran og barlind.

Begrunnelsen for forslaget er at disse plantene er «invasive» eller invaderende. Altså at det er fare for at de sprer seg over hagegjerdet og ut i naturen.

Forbud i stedet for dialog

Som hageentusiast og hagebladredaktør reagerer jeg på det ensidige negative synet på hageplanter fra miljøvernmyndighetenes side.

I stedet for å gå i dialog med hageeiere og fagfolk som kan mye om hageplanter, virker det som det kun er «miljø-folket» som sitter med fasiten på hvordan naturmangfoldet skal bevares.

Og «fasiten» er åpenbart å innføre en kjempelang forbudsliste for planter.

Det finnes allerede i dag en liste over forbudte planter. Den inneholder 28 planter, blant annet invaderende ugressplanter som kjempebjørnekjeks, tromsøpalme, kjempespringfrø og parkslirekne.

Ingen med vett og forstand vil finne på å plante disse i hagen.

På den nye listen er det ikke lenger snakk om ugress som skal forbys, men helt vanlige hageplanter som har vært i bruk i hager over hele Norge i svært lang tid.

Det dreier seg om planter som er hardføre nok til å trives i norsk klima, de produseres i norske planteskoler, de er lite kravstore, har vakre blomster og gjør generelt mye ut av seg.

Nettopp derfor har de blitt så populære. Hadde du tatt vekk alle disse plantene, ville Norge fremstått som et nokså fargeløst landskap.

På vegne av mine mange hagevenner i hele vårt langstrakte land, håper jeg inderlig at forslaget om å forby 97 hageplanter ikke blir noe av.

Hager er også kulturarv

Flere av de plantene Miljødirektoratet ønsker å forby, representerer en viktig del av det norske kulturlandskapet.

Jeg vil gå så langt som å si at hageplanter er en del av vår kulturarv, selv om de fleste av dem har utenlandsk opphav.

Den velduftende syrinen har vært i Norge siden 1700-tallet. Stauder som skogskjegg, honningknoppurt, kjempemjødurt, kuletistel, storhjelm og hagelerkespore er typiske planter i «oldemors hage».

Alle disse kan bli forbudt.

Det settes etter min mening et kunstig skille mellom «norske» planter og «fremmedarter» – der «fremmedartene» kun har negative egenskaper.

Import av fremmede planter er ikke et nytt fenomen. Da katolske munker og nonner kom til Norge på 1100-tallet, hadde de med seg planter som ble dyrket til medisinske formål.

Andre planter har kommet til Norge via ballastjord i skip – og noen har spredd seg over grensene naturlig. Import av planter ble satt i system på 1800-tallet.

Hvordan ville Norge ha sett ut uten disse «fremmedartene»?

Det ville for det første vært veldig lite jordbruksproduksjon. De «norske» potetene ble som kjent innført fra Sør-Amerika etter at Columbus hadde vært der en tur.

Jeg personlig er svært usikker på hvor mange av de flere hundre plantene i min egen hage som har opprinnelig «norsk» opphav. Kanskje ingen?

Hager gir mangfold og trivsel

Min påstand er at uten hageplanter, og hageentusiaster, ville norske byer og tettsteder hatt et betydelig mindre biologisk mangfold – og mindre trivsel.

Hagene fungerer som kjærkomne grønne lunger i tettbygde strøk – og bidrar sterkt til at både mennesker, insekter, fugler og rådyr (!) også kan trives midt i byen.

Jeg sier ikke at alle de 97 fremmedartene er fullstendig uproblematiske. Den elskede syrinen har for eksempel spredd seg og dannet store kratt noen steder i Oslofjord-området.

Men betyr det at det må være forbudt å plante syrin over hele Norge?

De fleste hageeiere som har syrin i hagen, opplever nemlig at planten holder seg pyntelig på plassen sin, i tiår etter tiår.

Et så omfattende planteforbud vil også i praksis bety et forbud mot hager i Nord-Norge. «De vil forby alle de plantene vi i Nord-Norge klarer å få til å overleve», skrev en hageentusiast fra Tromsø på Facebook.

Bor du på Sørlandet, kan du uten problem dyrke både bugnende engelske roser, varmekjære japanske viftelønner og eksotiske frukter som fersken og aprikos.

Ingen av disse plantene er så hardføre at det er noen spredningsfare til norsk natur.

For hagefolk nord for Dovre, og mange sør for Dovre også, er valgmulighetene innen hageplanter mye mer begrenset.

De kan ikke dyrke verken epler eller plommer, men med litt kjærlig omtanke kan de lykkes med å få avling av aronia/svartsurbær og haskap/honningbær.

Hvordan følge opp forbudet?

Et eventuelt forbud mot planter vil ikke ha tilbakevirkende kraft. Dersom du har en syrinbusk som ble plantet før forbudet, er det bare å la den stå.

Jeg mener likevel det vil bli lettere sagt enn gjort å sikre at et slikt forbud etterleves. Planter «omsettes» nemlig på mange andre måter enn gjennom offentlig godkjente hagesentre og gartnerier.

Hageentusiaster har til alle tider latt planter vandre fra hage til hage ved å dele frø, avleggere og småplanter med venner og familie.

Hvem skal kontrollere at forbudte planter ikke blir spredd på denne måten?

Og hva blir straffen for å plante en art som er forbudt?