På utsiden av idretten: – Har nesten gitt opp

– Det har vært veldig rart å komme hjem og plutselig bli gjenkjent. Folk stopper meg overalt og vil gratulere, snakke eller ta bilde. Jeg har også fått massevis av nye følgere og meldinger på TikTok og Instagram. Det er stort sett veldig gøy! sier Pia Hasund Vareberg til NRK.

Hun har denne vinteren vært blant deltakerne i NRKs seersuksess «Team Pølsa» som har rullet over norske TV-skjermer denne vinteren.

Under innspillingen av serien fikk 15-åringen møte Birgit Skarstein for aller første gang.

– Jeg synes hele dette prosjektet er så viktig, sa Skarstein etter å ha møtt Pia og Trygve Kroken-Braate i skiløypa.

Da Skarstein, i dag best kjent som olympisk roer og langrennsløper, ble spurt om å stille opp i serien, svarte hun ja på flekken.

Både Birgit og Pia vet godt hvordan det er å stå på utsiden og kikke inn. En av arenaene slike situasjoner oppstår på, er dessverre på idrettsbanen.

– Det jeg har prøvd å være med på av lagidretter, har vært litt kjipt, forteller Pia åpenhjertig til NRK.

– Jeg følte ikke at jeg var en del av laget. Jeg følte bare at jeg var der. Jeg følte ikke at det hadde noe å si hvis jeg ikke kom. Så det er litt kjipt, sier hun.

Varmt møte med idolet

Den sprudlende tenåringen har en ekstra utfordring: Hun har nemlig cerebral parese, noe som kort fortalt betyr at kommunikasjonen mellom hjernen og musklene ikke synker helt. I Pia sitt tilfelle dreier det seg om fra hofta og ned.

Vanligvis sitter hun i rullestol, men under TV-innspillingen får hun blant annet prøve seg ute i skisporet med kjelke og staver.

Da fikk hun også et varmt og nært møte med sitt store idol, nemlig Skarstein.

Og tårene, ja, de var ikke langt unna.

– Birgit Skarstein betyr veldig mye for meg. På grunn av de små tingene hun får til, og at jeg ser at hun bor alene. Da blir jeg sånn: «Oi, da kan jeg også klare det». Hun viser meg hvordan det går an. At du bestemmer deg for noe, og så får du det til, forklarer hun.

De to tok seg en impulsiv prat ute i løypa. Og Skarstein lyttet interessert og tok seg god til å snakke og svare på spørsmål, rundt det 15-åringen hadde på hjertet.

Blant annet om hvordan aktiviteten ofte ikke er tilpasset barn og unge med spesielle behov.

– Det ene kan være at treneren har gjort det for enkelt for oss, eller at vi har vært for få. Så hvis én av oss ikke kom på trening, så ble treninga heller avlyst, sier Pia.

– Hvordan forholder du deg til idrett i dag?

– Nå går jeg ikke på noe, fordi jeg nesten har gitt opp.

– Hvorfor det?

– Fordi det ikke er vits. Det kommer ikke til å funke, uansett. Så nå går jeg på styrketrening alene, med en assistent.

Kom gråtende hjem fra trening

Hjemme i Kristiansand har foreldrene forsøkt å finne aktiviteter som passer 15-åringen deres. Det har vært alt annet enn enkelt.

Mamma Line Hasund Vareberg forteller om heller kortvarige forsøk på både ballett og hiphop. Som det eneste barnet i rullestol i en gjeng med ellers funksjonsfriske barn, ble det demotiverende etter hvert.

Det neste forsøket var para-friidrett. Det startet veldig bra, men et skifte av trener slo umiddelbart feil ut for datterens del.

– Den første gangen var det ballonglek. Og da sa jeg ifra om at jeg vil trene, jeg skal i hvert fall ikke kaste noen ballong, sier Pia.

Hun var innstilt på å gi det et forsøk til, men neste gang fikk hun beskjed om at en seksåring uten funksjonsnedsettelse skulle være med.

– Da tenkte jeg: «Han der kommer til å være bedre enn meg, og så ender jeg i stedet opp med å føle meg som en dritt». Og så var han det. Og jeg kom gråtende hjem fra trening fordi jeg var dårligere enn en seksåring i idrett, sier hun.

– Hvor viktig er det for deg å holde deg i aktivitet, Pia?

– Det er veldig viktig. For hvis jeg ikke klarer å holde meg i god form, så kommer nok CP-en min til å «bite meg i ræva» på en eller annen måte. Det er veldig mye som kan gå galt på en måte, hvis jeg ikke klarer å holde meg i god, fysisk form.

Opplevde at blikket flyttet seg

Hennes fortelling gjorde inntrykk på Skarstein, som kjente seg igjen i det som ble fortalt. Hun var spesielt imponert over måten 15-åringen evnet å se sin egen situasjon fra andres ståsted.

– Det er vanskelig for andre å sette seg inn i situasjoner Pia ikke har forutsetninger til å mestre, og dermed bli en likeverdig del av gruppa. Samtidig er det viktig at det vises forståelse, både av respekt for henne og andre som er i slike situasjoner. Ved at man setter seg inn i andres situasjon, skaper man også et inkluderende samfunn, sier Skarstein til NRK.

Som 19-åring ble Skarstein lam fra livet og ned. Det skjedde etter en rekke svært uheldige omstendigheter.

I etterkant av en badeulykke i Asia, skulle hun få epiduralbedøvelse i ryggmargen før en rutineoperasjon. Da den ikke gikk ut av kroppen, slik den skulle, fikk hun en permanent lammelse.

Halvannet år etter ryggmargsskaden, fikk hun være med på «Ingen Grenser» med Lars Monsen som programleder. Fram til da var det ikke mange som visste hvem Skarstein var.

– Hvis jeg var ute og gikk på gata, eller var på bussen, og kanskje spesielt på et sted som Karl Johan, der det var mye folk, så så alle ned på beina mine. Alle sammen, utbryter Skarstein engasjert.

– Hva tenkte du da?

– Det var litt sånn. «Hallo, her oppe er jeg». Jeg husker at jeg tenkte litt sånn: «Sånn er det sikkert å ha store pupper». At folk liksom ser ned, sier hun og ler.

Ble ignorert på butikken

Enda verre var det når folk ikke forholdt seg til henne, men heller henvendte seg til personen hun var sammen med på butikken.

– Hvilken bukse vil hun ha? kunne den butikkansatte si.

– Nei, jeg kan tenke meg ei dongeribukse.

Fortsatt vendt mot personen som var sammen med henne:

– Hva slags farge vil hun ha på den?

– Jeg vil ha en vanlig, blå dongeribukse, kunne hun så svare.

– Men dette endret seg altså etter at du var på TV?

– Etter at «Ingen Grenser» ble vist, var det to markante ting som endret seg veldig tidlig. Det en var at blikket flytta seg oppover mot øynene mine. Det andre var at folk begynte å hilse. «Å, det er Birgit. Hei, kan vi hilse på?». Dermed begynte folk å henvende seg til meg, forteller hun.

Et liv på sidelinja

Pia har også sine egne fighter i hverdagen. Det knyter seg i magen på skolen, når de andre elevene snakker om hva de skal gjøre i helga.

– Det kan for eksempel være når klassevenninnene mine skal på håndballcup i helga og sånn, og så ser jeg liksom at de har på sånn matchende drakt. Da ... Au, det gjør vondt, altså, sier hun.

Slike episoder fra hverdagen er slettes ikke uvanlig, forteller Lilly Ann Elvestad i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon.

– Det er jo egentlig her inkluderingen og likestillingen starter – på de sosiale arenaene. I den grad barn og unge faktisk får være på de samme arenaene andre er.

– Hvis de alltid blir satt på sidelinja nå, så kommer det til å skje når de blir voksne òg, sier generalsekretær Elvestad til NRK.

Hun retter en pekefinger mot idretten selv, og det hun opplever som manglende vilje og evne til å legge forholdene til rette.

– Idretten blir i liten grad åpnet for barn med funksjonsnedsettelser. Idrettslagene har veldig lite kunnskap om hva som kan tilrettelegges, og hvilke muligheter man har. Men det er fullt mulig å inkludere på en helt annen måte enn det man har gjort så langt. Og det er veldig trist at det ikke blir satsa mer på den biten i Norge, mener Elvestad.

– Kun Birgit jeg kan sammenlikne med meg

Skarstein er blant utøverne innenfor paraidretten som har gått foran og samtidig banet vei for mange andre.

Den 35 år gamle jenta fra Levanger kan se tilbake på hele 12 VM-medaljer. Åtte fra hovedgrenen roing, og den siste tredelen fra skisporet. I januar varslet hun et sluttpunkt som toppidrettsutøver.

Hun er også opptatt av «normalisering». Og tenker med begrepet på at dersom folk der ute skal forholde seg til personer med funksjonsnedsettelser på en naturlig måte, er de også nødt til å være godt synlige.

Denne vinteren har hun fungert som NRKs ekspert i paraidrett.

Men – det stopper ikke der.

I kontrakten hennes sto det nemlig også at hun skulle bidra med sin ekspertisen når det gjelder vurderinger av de funksjonsfriske utøverne under Ski-VM i Trondheim.

– Jeg mener vi helt opp på samfunnsnivået er nødt til å normalisere ulikhet. Det er derfor det er så viktig at jeg er på VM, og ikke bara for å dekke paraidretten, men også andre ting.

– Derfor er det også viktig at Pia og andre har noen de kan identifisere seg har noen som er i den offentlige sfæren. Men også alle andre som ikke er som Pia. De som ikke identifiserer seg med meg, blir også vant til å se meg. For da blir man plutselig vant til å se en person i rullestol, som en naturlig del av et fellesskap, sier hun.

Under VM har både paraidretten og ikke minst «Team Pølsa-deltakerne» fått lov å vise fram hva de duger til.

Skarstein påpeker at det er viktig også at personer med funksjonsnedsettelser har idoler de kan se opp til:

– Jeg synes Pia sa én ting som var veldig fint: Hun sa at «du er den eneste jeg føler jeg kan sammenlikne meg med». Og det hun sier der, det handler jo om representasjon. Det handler om gjenkjennelse og at vi skal bli vant til å se ulikhet.

– Og så må vi bli enda flinkere til å se mennesket. Og ikke bare funksjonshindringene, legger hun til.

«Dette, Pia – dette er cup»!

Mamma Line og pappa Tore håper naturlig nok at jenta deres egentlig ikke er helt klar for å kutte båndene til idretten.

– Vi håper virkelig at det åpner seg noen muligheter, at hun kan komme inn på et eller annet lag, en eller annen idrett, sier Line Hasund Vareberg.

– Hvordan tror du det blir med Pia og lagspill i framtida?

– Nå har hun halvannet år igjen av ungdomsskolen, og så skal hun over på videregående. Hun har veldig lyst til å gå på toppidrett, og det vil innebære å være på et lag. Så det er klart vi håper at det skal dukke opp noen muligheter. Kanskje i roklubben her i Kristiansand og se om det kan være noe for Pia, sier hun.

Faktisk har også samlingene med «Team Pølsa» fått vist fram en ting de hadde på følelsen:

– Ja, det som er veldig gøy for oss er at vi har fått tilbakemeldinger om at Pia virkelig er en lagspiller. Hun er veldig viktig for de andre på laget, og det er veldig gøy å høre, sier mamma Line.

– Alle som har vært med på «Team Pølsa» har sine forskjellige behov, og jeg har følt meg inkludert. Og det har aldri skjedd før, påpeker Pia.

For deltakerne har hverdagen blitt helt snudd på hodet etter at episodene av TV-serien hadde premiere i midten av februar. Da gjengen ankom Trondheim for å gå skirenn under Ski-VM to uker senere, ble de møtt av et publikum på 15 000.

Da visste plutselig «alle» hvem deltakerne var, og «Pia, Pia, Pia» runget inne på stadion da deltakerne gjorde seg klare i Granåsen.

– Noe av det som var mest fantastisk med turen til VM i Trondheim var når jeg møtte laget mitt på toget. Vi satt og skravlet og lo hele veien. Da kjente jeg at «dette, det er sånn det må være når man skal på en cup. Da jeg kom i mål i Trondheim, ga Øystein meg en god klem og sa «Dette Pia, dette er cup». Det var fantastisk! sier Pia.

Følg med på serien med Pia og de andre deltakerne i «Team Pølsa» her: