«På mange måter lever vi i et sutresamfunn»

Vi lever i en urolig tid. Krig gjør noe med oss alle. Det skaper usikkerhet for hva fremtiden vil bringe selv om vi lever i et trygt samfunn. Kanskje lever vi i det jeg vil kalle et sutresamfunn?

Men hva binder oss sammen? For det må jo være et eller annet som binder oss sammen? Jeg tror det er all klagingen.  I Jerusalem har de klagemuren. Vi har media å få til når vi ikke blir hørt og føler oss urettferdig behandlet.

På mange måter lever vi i et sutresamfunn. Grunnen til misnøyen er kanskje at vi har for store forventninger til livet? God økonomi, god helse, et meningsfylt liv med lykke og kjærlighet er nærmest en selvfølge for oss som lever i oljenasjonen Norge. Vi har fått en kravkultur som de fleste mener er helt naturlig. Det kommer tydelig frem i valgkampen! Og politikere lover mer enn de kan holde. Og de vet det!

Likevel; Jeg tror det fremdeles er mye ressurser i til et mer rettferdig og varmt samfunn dypt nede i den norske folkesjelen. Og denne røsten er langt viktigere enn stemmene børsen! Våre forfedre som vokste ut av fattigsamfunnet og bygde opp et samfunn hvor de tok vare på hverandre og brydde seg. Alt var selvsagt ikke like rosenrødt, men de gamle bygde på solide verdier som nå må læres på ny og vedlikeholdes. På arbeidsplass, skole, i familien og i vennekretsen, i lag og foreninger og gjennom politisk virksomhet fikk de en livserfaring og en trygghet bygget på verdier og normer. Det er dette limet som etter min mening nå er i ferd med å løsne.

For vi er opptatt av oss selv og vårt og blir stadig mer likegyldige. Men hvorfor bry seg?  Det er jo det offentliges oppgave, både hjemme og ute. I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv og vårt, vil egoismen og egeninteresser seire over fellesskapet!  Og det er det som er ferd med å skje i en tid preget av individualisme og selvrealisering! Vi har krav på et rikt liv uten bekymringer. Men kan politikere gi oss det?

Her i landet har vi et velutviklet velferdssamfunn hvor den offentlige sektor spiller en stor rolle. Det vil den fortsatt gjøre. Det offentlige er et sikkerhetsnett for oss borgere. Selvsagt er det viktig med et finmasket sikkerhetsnett. Vi skal vite at hjelpen er der hvis vi virkelig trenger den. Men det blir et problem hvis sikkerhetsnettet er så fint at det nærmest fungerer som en sovepute for oss. Vi er i ferd med å overlate alt til offentlig sektor. Vi forsøker ikke en gang å ordne opp i det selv før vi henvender oss til fellesskapet, det offentlige, kommune, fylkeskommune eller stat.  Det er en evig utfordring å balansere mellom en sterk offentlig sektor på den ene siden og individets frihet og selvrealisering på den andre siden. Vi må være ærlige nok til å innrømme at balansen mellom det personlige ansvar og fellesskapet/det offentlige ikke alltid fungerer godt.  Og får vi det ikke som vi vil, blir vi bitre og sure!  Og det som er verre-misnøyen tapper oss for krefter!

Vi har alle et personlig ansvar. Og skuffelser, nederlag og sorg er en del av livet. Men markedsføringen av det gode liv har og vil fortsatt skape urealistiske forventninger om hva livet vil bringe.

Jeg ser frem til en valgkamp der politikere åpent står frem og sier at vi ikke kan skape et himmelrike på jord. Selvsagt er det mange uløste oppgaver  her hjemme. Og mange sliter. Men vi har ikke råd til alt! Derfor hjelper det ikke alltid å gå til klagemuren med våre problemer og ønsker!

Knut Sand Bakken, pensjonert prest, Oslo