På godfot med Trump

Det er Donald Trump som er hovedpersonen i den nye boken «På min vakt» av finansminister Jens Stoltenberg.

Pluss Stoltenberg selv, da.

At en norsk finansminister gir ut bok mens han fortsatt sitter i jobben, er spesielt. Hva med Norges forhold til Trump? Kan presidenten bli fornærmet?

Det er ingen grunn til det.

Det nordmenn kan oppfatte som kritikk av Trump, er stort sett bare gjengivelser av ting han selv har sagt. Pinlig, synes vi. Men ikke han.

Stoltenberg skriver ikke særlig negativt om sin amerikanske politikerkollega. I boken fremstår Trump som jovial og i godt humør på tomannshånd.

Og Trump gis rett i mye — både når det gjelder krav om mer penger til forsvar, og i kritikken av å kjøpe gass fra Russland.

Forfatteren beskriver hvordan Trump ble trukket mellom to rådgivergrupper – en haukete og en duete – og hvordan presidenten vurderte hvilket råd han skulle følge.

Vingling? Tja. Det at Stoltenberg fikk innblikk i dette, kan like gjerne tolkes som en del av forhandlingene og presset: «Gjør du ikke sånn nå, så ...».

Av og til valgte Trump feil råd, altså ble det dramatikk for Stoltenberg.

– Det jeg så for meg den dagen, var at Nato sluttet å fungere, skriver Stoltenberg om da Trump truet med å forlate et Nato-toppmøte.

Stoltenberg løste krisen ved å la Trump få vite at han skulle rose ham på pressekonferansen etterpå og gi ham æren.

Året etter var situasjonen lik. Da Trump igjen vurderte å trekke USA ut, dro Stoltenberg til USA og lot seg intervjue av Fox News.

– Jeg snakket egentlig bare til én trofast Fox-seer, skriver Stoltenberg. Minutter senere kom en tweet fra Trump.

En velplassert kronikk i Wall Street Journal hadde samme effekt.

Stoltenbergs beste venn i denne boken er på mange måter Trump. Jens Stoltenberg kunne knapt vært mer fornøyd.

Han innrømmer egne svakheter («rastløshet»), som egentlig er styrker. Og slik er det ofte med Trumps også, viser det seg.

– All oppmerksomheten han ga Nato, førte til kraftig mobilisering for alliansen i Kongressen, skriver Stoltenberg, og fortsetter:

– For Natos del gikk det likevel bra i Trumps presidentperiode(...). Paradoksalt nok ble alliansen styrket.

Hvilken internasjonal stjerne ville Stoltenberg vært uten Trump – og senere Putin?

De ga ham utvilsomt store utfordringer.

Det blir som med tannleger: Det er vel morsommere når jekselens rot har vokst ut i alle retninger og nærmer seg nerven, enn når det er blendahvitt og null hull.

I de litt mindre interessante kapitlene aner man hvor mye kjedeligere jobben (og boken) ville vært om den liberale verdensorden bare hadde skuret og gått som vanlig.

– Det er noe eget med møtene inne på Det ovale kontor, skriver Stoltenberg slapt et sted og fortsetter med å fortelle om «de legendariske cookiesene som serveres i Det hvite hus».

Hadde det fortsatt slik, måtte leserne vært fornøyd med små stikk, som dette til Støre: –⁠ Jeg er ikke vant til å lede et organ der jeg ikke har vært menig medlem først.

Erna Solberg, deretter. I de sekundene hun fikk med Trump i 2017 brukte hun ifølge boken tiden til å informere om at hun hadde slått Jens i valget.

Men i Jens’ Nato-år? Nato er ifølge forfatteren i flere omganger på randen av sammenbrudd.

Hvordan løste det seg? Egentlig er det fortsatt ikke løst.

Men der og da: Stoltenberg innrømmer i boken at han smisket med Trump og gikk for langt i å gi ham æren for økte forsvarsutgifter. Han mener likevel dette var klokt, selv om Nancy Pelosi ble irritert og Angela Merkel forbannet.

– Han brøt med det politisk korrekte, og det kunne være befriende, skriver Stoltenberg. Trump skal ha fortalt ham at han hadde et virkelig godt forhold til bare to utenlandske ledere: Bibi og Jens.

Stoltenberg fant opp Trump-doktrinen.

Nå ser den ut til å ha blitt en del av Nato. Etterfølgeren Mark Rutte startet jobben med et «over-the-top»-forsøk på å overgå Jens i Trumpsmisk.

Ingen fare altså, selv om Elon Musk nylig ble rasende på NRKs Ole Torp.

Vi trenger neppe å frykte lignende MAGA-eksplosjoner etter denne boken.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.