På dødelig villspor

2 hours ago 1

Gradene kryper mot null. Kald høstluft stikker i huden.

Sollyset og de høylytte måkene gir likevel en siste følelse av sommer.

Men gjennom den salte sjølukten skjærer lukten av Antibac idet en død fugl bæres bort. En Lomvi.

Lomvier er spesielle fugler.

Den pingvinlignende fuglen kan bli opptil 40 år, men kan kun få én unge i året.

Nå dør de i hopetall – midt i Oslo. Et sted de overhodet ikke hører hjemme.

Lomvie-døden er sammensatt og har flere årsaker, mener ekspertene.

Med et håp om å finne et svar på hvorfor det skjer, blir døde fugler undersøkt, før noen av dem blir sendt videre for obduksjon.

– Krisen er nær, og iblant kommer den i form av en lomvi, sier Kim Tore.

Han er en av de 80 frivillige som jobber intenst i Oslo havn.

Men ifølge han er dette kun starten på en lang fremtid full av mye større kriser – som vil vokse i omfang.

Området her har blitt et episenter for forvillede lomvier.

Og villsporet i Oslofjorden kan være en dødelig affære.

Peker på klimaendringer

Lomviene er i utgangspunktet skapt for hav og kulde. Likevel havner flere og flere i varmere områder på land.

Omfanget er stort og dødsturene inn mot land skjer oftere nå enn før.

Hva i alle dager foregår?

Forskerne trekker særlig frem to hovedteorier: kraftig vind og lite mat.

De som oftest blir fanget i Oslofjorden, er ungfuglene. Gjerne årets kull. De har brukt fettreservene til å vokse og har ikke like mye å tære på når de blir utsatt for uvær og havner i områder med mindre tilgang til føde.

For mange av dem er resultatet en tidlig død.

Signe Christensen-Dalsgaard, seniorforsker ved NINA, mener den økende hyppigheten kan ha direkte sammenheng med klimaendringene.

– Nordsjøen er varmere, stormene kommer oftere, og fuglene finner ikke mat. Alt henger sammen.

Signe Christensen-Dalsgaard

Seniorforsker på sjøfugl og vindkraft til havs ved NINA

Christensen-Dalsgaard viser også til kraftige vinder som blåser lomviene inn mot land.

Men akkurat hva som skjer når de forviller seg inn til Oslofjorden, er fremdeles noe uvisst.

Hva er lomvi?

En av de største nålevende alkefuglene.
Hekker kun i kolonier, ofte i tempererte og arktiske områder.
Holder seg på den nordlige halvkule.
De største koloniene i Norge finnes i Finnmark.
Lomvier er rødlistet og har opplevd en sterk bestandsnedgang i Norge siden 1960-tallet.
Kan bli opptil 40 år gamle.
De kan kun få én unge i året.
Lomvien er en fiskespesialist.

Tidligere var det sjelden at lomvier forvillet seg og døde i stort antall. At det nå skjer oftere, kan tyde på matmangel.

Forsker og sjøfuglmester Tone Kristin Reiertsen poengterer at mange av individene ser ut til å dø som følge av sult og utmagring.

– En sunn Oslofjord med nok fisk til både fugl og folk kan øke sjansene for at lomviene overlever, sier hun.

Tone Kristin Reiertsen

Forsker ved NINA og sjøfuglmester

I 2021 og 2022 var det en omfattende massedød over hele Nordsjøen, samt langs kysten av Rogaland, i Storbritannia, Danmark og Nederland.

Den økende hyppigheten man nå ser, omtaler Reiertsen som alvorlig.

– Arten er kritisk truet på rødlisten grunnet bestandsnedgang. Derfor teller hver eneste fugl, sier hun og legger til at resultatet av kontinuerlig massedød i verste fall kan være at arten dør helt ut.

Sjøfuglmesteren understreker at man fremdeles ikke har nok kunnskap om hvorfor massedødhendelser skjer.

Matmangelen kan vel så gjerne være et resultat av overfiske, som et resultat av klimaendringer.

På veterinærinstituttet er Bjørnar Ytrehus en av dem som tar i mot døde fugler.

– De åtte fuglene vi har fått inn nylig, testet heldigvis negativt for fugleinfluensa, men de var svært avmagret.

Bjørnar Ytrehus

Doktor i veterinærmedisin med fagansvar for vilthelse.

Hva skjer med lomviene når de kommer i land som følge av uvær?

– De er ofte utsultede og utmattet. Mange dør. Noen krasjlander dessverre på asfalt, som de misstar for vann, og knuser brystbeinet. I tillegg får mange soppinfeksjoner, fordi de ikke har immunforsvar mot soppsporer på land.

Ofrer livet for lomvi

Lovinda Ødegården har nettopp ankommet Operastranda – stedet som sluker all tiden hennes.

– Jeg er sliten. Jeg er dødssliten. Det er som å dra en veldig tung kampestein.

De siste årene har fugleentusiasten brukt hvert bidige minutt hun har til overs på å redde lomviene.

Vennskap og familietid er lagt på hyllen. Jobbstillingen er trappet ned. Søvn er ikke prioritert.

Å ofre store deler av livet, er kun en liten pris å betale, mener hun.

– Lomviene er bare et symptom på en større økologisk krise ute på havet.

Følelsen av en pågående krise holder de frivillige gående. Dag inn og dag ut.

Pågangsmotet drives i større grad av frykt: En frykt for at lomviene skal fortsette å dø, én etter én.

Utenfor akuttmottaket på Operastranda har nysgjerrige turister samlet seg rundt de frivillige.

Alle øyne er rettet mot lomvien som akkurat har blitt levert inn.

– Den ble funnet på en bilvei på Fornebu, sier en av de frivillige imens noen andre prøver å gi den fisk.

Mot all formodning er fuglen frisk og kvikk, og den kan slippes ut i havet med det samme.

Plassert i en pappboks blir den fraktet av Ødegården ned mot vannkanten.

– Jeg tenker på lomvien hver dag, og jeg drømmer om den hver natt, sier hun og ler.

Den pingvin-lignende fuglen med stor personlighet og et søtt utseende, har krøpet langt inn i hjertet hennes.

Langs vannkanten har det samlet seg en liten folkemengde som følger med når lomvien løftes ut av pappesken. Gleden brer seg når Ødegårdens hender slipper taket og lomvien blir en fri fugl.

Lysglimt som dette er viktige i en hverdag som til vanlig byr på mye motgang.

Selv om Ødegården ikke har planer om å gi seg med det første, gleder hun seg til de lange dagene i Oslos havn er over.

Men livets fuglekapittel ender ikke før lomviene trekker seg ut av Oslofjorden.

Flakset til Røa

Danske Sophie Liv Øksnevad er blant dem som sitter på huk i vannkanten og mater lomviene med fisk.

Smilet er bredt og øynene glitrer. Gleden av å kunne hjelpe fuglene er enorm.

– I dag er første gang jeg er her, men fremover vil jeg nok komme hit hver dag. Jeg må hjelpe Eddies venner, sier Øksnevad ivrig.

For kun få dager siden hadde hun et skjebnemøte som sparket i gang lomvi-aktivismen.

Påstanden om at krisen tidvis kan komme i form av en lomvi, viser seg nemlig å ikke bare være symbolikk.

Lomvien, som senere ble døpt Eddie, flakset seg inn i danskens leiligheten på Røa i Oslo.

Og flaks for Eddie, bød Øksnevad på både kost, losji og kjærlighet.

– Han var så søt. Det er den søteste fuglen jeg har sett i hele mitt liv!

Et vennskap dannet seg raskt mellom dansken og lomvien.

– Han så på meg som om vi var venner. Jeg koste med ham og snakket til ham.

Forskernes beste tips i møte med en lomvi:

Prøv å forsiktig få den i en pappkasse
Bring den til sjøen – der har den størst sjanse for å overleve.
Ikke ta den ut i ferskvann.
Pass på at vingene holdes inn til kroppen dersom den skal flyttes.
Bruk hansker og vask hender – fugleinfluensa sirkulerer fremdeles.
Man kan mate den, men med forsiktighet. Rå, uprosessert, små og feite stimfisk som brisling eller sei, er fint å gi. Ikke gi fuglen saltet fisk eller bearbeidet produkter.
Pass på at lomvien får tilgang på rent drikkevann.
La den være mest mulig i fred – håndtering og mas kan stresse fuglen.
Hvis fuglen virker svak bør fagpersoner eller veterinær kontaktes.
Virker fuglen frisk og svømmer i sjøen, bør man la den være i fred.

Når VG snakker med Øksnevad, er det kun noen få dager siden hun ga fra seg det hun beskriver som sitt «spirit animal».

– Jeg elsker Eddie! Jeg er så takknemlig for at han valgte min leilighet. Jeg savner ham.

Kjærligheten for lomvier spruter ut når hun nå kan hjelpe «Eddies venner».

På rehab i Hønefoss

Etter omtrent fire timer på besøk hos dansken, ble lomvien Eddie levert til et rehabiliteringssenter.

Det er han ikke alene om.

Rehabiliteringssenteret i Hønefoss er et av flere i landet hvor titalls med svake lomvier samles.

Noen overlever, mange dør.

– Mange av dem kommer for sent. De er svake, tynne og kalde, sier Heidi Halvorsen fra Dyrebeskyttelsen.

Når VG møter Halvorsen, er det en time siden de sist så til fuglene.

På den lille stunden kan mye skje:

– Nå har nok en fugl dødd, legger hun til i det hun plukker opp en stiv lomvi fra varmelampens røde lys.

I løpet av sine mange år på rehabiliteringssenteret i Hønefoss, har hun aldri sett en så stor mengde med svake lomvier.

Nå ligger det nok en lomvi i fryseren, klar for kremasjon.

Det frivillige arbeidets bakside

Lomviene som kommer helskinnet ut av rehabiliteringssentrene, har fått livet i gave fra de frivillige arbeiderne.

Den store innsatsen som ligger bak, hylles av seniorforsker Christensen-Dalsgaard:

– Det er utrolig prisverdig. De har tatt lomviene under sine vinger, bokstavelig talt.

For bestanden i sin helhet betyr arbeidet kanskje lite, men Christensen-Dalsgaard understreker at det betyr alt for enkeltfuglen.

Man skal imidlertid ikke kimse av at det frivillige arbeidet også har en bakside.

Seniorforskeren tror lomviene har blitt så vant til å bli matet, at terskelen for å oppsøke mennesker nå er senket.

– Det er vanskelig å si om matingen medfører at lomviene blir værende lengre tid i Oslofjorden, men man kan spekulere i om det kan gjøre at området plutselig er mer attraktivt som næringssøksområde.

Det er ikke utenkelig at fuglene lar være å oppsøke mer naturlige matkilder, og at de dermed blir mer avhengig av mennesker, mener seniorforskeren.

Skal man hjelpe bestanden på lang sikt, er man nødt til å tenke større, mener hun.

Særlig er marint vern essensielt.

Fugleentusiast Ødegården forstår at det kan være en risiko å mate lomviene.

Likevel mener hun man må veie de to risikoene opp mot hverandre: Enten får de mat og kan bli værende i Oslofjorden, eller så får de ikke mat og kan dø.

Aller mest håper Ødegården å kunne samarbeide tettere med fagmiljøet:

– Vi trenger mer kunnskap. Vi vil jo bare gjøre det som er best for lomviene.