På 1930-tallet forsøkte Norge å påta seg en internasjonal lederrolle. Hva er lærdommene?

Johan Ludwig Mowinckel (nummer tre fra venstre) var Norges statsminister tre ganger. Her er han med sin regjering i 1935. Mowinckel hadde ambisiøse planer på vegne av Norge. Foto: NTB

Trumps tollkrig med resten av verden har fått mange til å trekke likheter til 1930-tallets deglobalisering. Det fascinerende er at Norge forsøkte å ta på seg en internasjonal økonomisk-politisk lederrolle.

«Toll er vakkert», hevder USAs president Donald Trump, der han forsøker å restarte – eller kanskje skru tiden tilbake for – USAs økonomi. Erfaringer med høye tollsatser og andre handelshindre er imidlertid langt fra vakre. Den økonomiske krisen i mellomkrigstiden var et resultat av økonomisk krigføring hvor hvert land søkte å sikre egne interesser på bekostning av andre stater – og en viktig årsak til andre verdenskrig.

Synet på verdensøkonomien som et nullsumspill, hvor en stats underskudd («tap») er en annens overskudd («seier»), er en oppfatning Trump deler. Men gjennom en selvoppfattelse av å være en mester i å få på plass gode avtaler later det også til å være noe han tenker han kan mestre og få USA seirende ut av ved å gjøre handelspolitikken bilateral. Dette indikeres ikke minst av forsøkene på å tvinge stater til forhandlinger gjennom de siste ukenes utspill om tollavgifter.

Lærdommer fra 1930-tallet

En bevegelse bort fra det multilaterale og henimot en bilateral verdensorden er dårlig nytt for småstater som Norge. Men kanskje finnes det noen lærdommer å trekke fra Norges økonomiske politikk forrige gang verden så denne typen proteksjonisme og økonomisk krigføring.

Det fascinerende med 1930-tallet er at Norge forsøkte å ta på seg en internasjonal økonomisk-politisk lederrolle og kontre antiliberale og proteksjonistiske strømninger.

Stats- og utenriksminister Johan Ludwig Mowinckel (Venstre) tok initiativ til at småstatene skulle samarbeide for å unngå økonomisk krigføring og stå sterkere sammen.

Med USA-president Woodrow Wilsons 14 punkter for å bygge en internasjonal orden etter første verdenskrig var økonomisk frihandel blitt et kjernepunkt som det nyopprettede Folkeforbundet skulle understøtte.

For Mowinckel var Folkeforbundets bestrebelser retningsgivende. Han var skipsreder, så han visste et og annet om internasjonal handel, og ikke minst det som er en lang linje i norsk historie: Vi er en liten, åpen økonomi, vi er ikke selvforsynte, vi er dermed avhengige av handel, og generelt tjener frihandel oss godt.

Kong Haakon VII og statsminister Johan Ludwig Mowinckel i 1939. Foto: NTB

Men da 1930-tallets store økonomier gikk bort fra Folkeforbundets formaninger og henimot økonomisk krigføring, så var ikke dette bare skadelig for norsk økonomi – det var skadelig for verdensøkonomien generelt og småstater spesielt.

Mowinckel tok kontakt med Danmark, Sverige, Nederland, Belgia, Luxembourg og Finland og fikk i 1930 på plass en avtale som skulle hindre en tollkrig mellom disse landene. Samlet utgjorde disse småstatene omkring 9 prosent av verdenshandelen, noe som viser potensialet i å være flere.

Ikke nok med det: Ambisjonene var også at Oslo-statene, som de ble kalt, skulle forsøke å få stormaktene til å slutte seg til avtalen.

Klarte ikke å få med stormaktene

Selv om effektene av Oslo-konvensjonen var begrenset, skal man lete lenge for å finne et like ambisiøst forsøk i norsk utenrikspolitisk historie på å ta en internasjonal lederrolle – iallfall i økonomiske spørsmål. Om man skal være litt pompøs, kan man kanskje til og med hevde at Mowinckel og norsk utenrikspolitikk her tok initiativ til et forsøk på å bære den liberale økonomiske orden på sine skuldre.

Nå var det dessverre ikke mye til skuldre. For som vi vet, klarte man ikke å få med stormaktene. I løpet av 1930-tallet gled verden henimot økonomisk proteksjonisme i form av tollkrig og bilaterale handelsavtaler, samt økende sikkerhetspolitisk spenning.

På lengre sikt hadde kanskje forsøkene større effekt. Ideene bak Oslo-avtalen var på flere måter sammenfallende med ideene bak det multilaterale regimet som ble bygget opp etter andre verdenskrig. Nå hadde man også konsekvensene av 1930-tallets økonomiske krigføring friskt i minne.

Bretton Woods-systemet skulle skape et internasjonalt økonomisk rammeverk for å hindre handelskriger og kun tosidige handelsavtaler. Istedenfor skulle man forplikte seg til å legge til rette for frihandel – blant annet ved å hindre tolløkninger gjennom den såkalte Gatt-avtalen. Inntil nylig har det vært en gjengs oppfatning at dette har tjent både industrialiserte småstater og stormakter godt gjennom økt verdenshandel, og siden 1970-tallet med økende globalisering.

Kan ikke få i pose og sekk

Hva er så lærdommene fra Mowinckels ambisjoner og de norske utenrikspolitiske initiativene fra 1930-tallet?

For det første har norsk økonomi best av et internasjonalt frihandelsregime. Det er selvfølgelig behagelig å kunne beskytte seg selv, men man kan ikke få både i pose og sekk. I valget mellom å beskytte egne næringer og et åpent liberalt regime for å unngå begrensninger på vareeksport og -handel er norske interesser best tjent med det siste.

For det andre finner vi styrke i samarbeid med andre småstater, og småstater har ofte sammenfallende interesser. Det peker mot å finne sammen med våre nordiske naboer, de baltiske statene og småstater på kontinentet. EUs mange utvidelser gjør at den også bærer mer preg av å være en småstats- enn en rikmannsklubb. Småstater har også best beskyttelse gjennom multilaterale ordninger, noe som gjør at norsk utenrikspolitikk må forsøke å styrke internasjonale organisasjoner og avtaler i en tid hvor disse undermineres.

For det tredje hører vi hjemme økonomisk – og politisk – i Europa. Handelen med Europa både var og er betydelig større enn med USA, og det er USA som nå styrer bort fra de transatlantiske verdiene vi hadde felles, og som la grunnlag for en politisk forståelse i etterkrigstiden. Da bør Norge knytte seg sterkere til Europa – både økonomisk, politisk og sikkerhetspolitisk.

For det fjerde gjorde altså erfaringene fra 1930-tallet at man etter andre verdenskrig ville skape et multilateralt system. I motsetning til mellomkrigstidens sammenbrudd var dette noe man kunne bli enige om, og som i prinsippet skulle ivareta både små og store stater.

Når Trump søker å gjøre handelspolitikken bilateral ved å presse frem tosidige handelsavtaler, så er dette noe som kommer den sterkeste parten til gode – ikke småstatene. Slik vil det nå kunne være i norsk interesse å søke seg inn som del av en EU-blokk i økonomiske avtaler med USA heller enn ved alenegang, selv om utsikten til kortsiktige gevinster skulle fremstå forlokkende.

Trumps USA satser på splitt, hersk og bilateral bølling. Norges styrke og trygghet ligger i småstatlig, europeisk fellesskap og multilaterale ordninger.