Overlevde hjerne­hinne­blødning: – Jeg har forstått min egen dødelighet

En formiddag sent i august 2023, står Ingvill Mjeldheim Holter i Møllendal kapell og øver til en bisettelse.

Hun skal synge i kapellet, som hun har gjort utallige ganger før.

– Det oppdraget hadde jeg gledet meg skikkelig mye til. Det høres nok litt rart ut å glede seg til å synge i en bisettelse, men noen ganger får man et repertoar som man bare tenker oi, dette var litt gøy. Litt annerledes.

«I did it my way» av Frank Sinatra står for tur. Mot slutten av første vers, drar Ingvill på.

Så føles det som om noe i hodet sprekker.

En klo tar tak fra nakken, kryper oppover venstresiden av hodet og klemmer til.

Det er en helt uvirkelig smerte hun kjenner. Det kan da ikke være en vanlig hodepine?

Hodet dunker. Ingvill blir kvalm og synet prikker. Hun klarer ikke lenger å stå oppreist, så hun legger seg over flygelet.

Organisten ringer 113.

Når hvert sekund teller

Trykket fra tonen da hun sang Sinatra, utløste en svært alvorlig indre blødning.

En tredjedel av dem som rammes av dette dør. En tredjedel overlever, men har behov for hjelp resten av livet.

Og så har man den siste tredjedelen med de som er heldige, som Ingvill. Der man kun med flaks kommer unna uten alvorlige senvirkninger.

Den augustdagen i 2023 fikk Ingvill en hjernehinneblødning.

– Vi tar det litt som en selvfølge at vi skal få leve, at vi skal få bli gamle, og at hvis det skjer noe med oss, så må vi få hjelp. Men noen ganger så skjer livet. Jeg har forstått min egen dødelighet.

Ingvill Mjeldheim Holter

Fra Møllendal kapell, kan man se rett på Haukeland sykehus. Så ambulansen var på plass innen tre minutter.

Ambulansepersonellet tok noen raske tester for å finne alvorlighetsgraden. Ingvill kunne snakke, huske, gå og hadde ikke besvimt. De bestemte seg derfor for å reise til legevakta. Men en i ambulansepersonellet var ikke tilfreds med testene.

Han løftet fingeren sin foran øynene hennes og flyttet den fra høyre til venstre. Alt Ingvill skulle gjøre, var å følge fingeren med blikket.

– Jeg hadde ikke kjangs til å flytte øynene mine mot venstre, sier Ingvill.

Da var det tydelig for ambulansepersonellet: Ingvill hadde hjernehinneblødning og hvert sekund telte.

Det gikk kun ti minutter fra hjernehinneblødningen skjedde på Møllendal kapell og til hun møtte tjue helsepersonell på akuttmottaket ved Haukeland universitetssjukehus.

Rask utrykning er helt avgjørende for de med hjernehinneblødning.

– Det er typisk at man, særlig som ung, feier alvorligheten bort og tenker det går over. Man vil ikke være til bry.

Men en slik tankegang kan være forskjellen mellom en pasients liv og død.

Ingvill forteller sin historie for å gjøre andre bevisst på symptomene for hjernehinneblødning, slik at flere kan ha like «flaks» som henne.

– Det sa jo alle sykepleierne på Haukeland òg: altså, du aner ikke hvor heldig du har vært. Det at de sa det til meg hadde faktisk en stor betydning. For da er det litt lettere å forstå at du har vært heldig, sier Ingvill.

Hva er hjernehinneblødning?

– Cirka 20 prosent av de som får hjernehinneblødning, dør før de kommer til sykehuset, sier nevrokirurg Christian Helland.

Hjernehinneblødning oppstår når en utposning (aneurisme) på en av blodårene i hjernehinnene sprekker.

– Det er en form for hjerneslag hvor et blodkar på hjernens overflate sprekker, og det blør inn i det væskerommet som hjernen ligger og bader i, sier Helland.

På LHL står det at det rammes om lag 500 mennesker hvert år. Men Helland gir oss nye tall fra en norsk studie, som viser at vi nå er nede i 250 rammede i året.

Man vet ikke nøyaktig hvorfor nedgangen har skjedd. Men en teori er at færre røyker, sier Helland.

Det finnes flere typer hjernehinneblødning. Noen utløses av et hodetraume, mens andre skjer spontant. Ingvills tilfelle var sistnevnte.

– Du kan være på treningssenteret, sove, spise, lage mat, så plutselig får du en akutt hodepine, sier Helland.

Det er ikke uvanlig eller nødvendigvis farlig å ha en slik utposning (aneurisme). For selv om man har en slik utposning, betyr ikke det at den en dag kommer til å sprekke.

Det handler om tilfeldigheter. Og ingen lege i dag kan forutse om en aneurisme en dag vil sprekke.

– Hvis man i en CT-scan ser en aneurisme, så er det ikke nødvendigvis sånn at vi fjerner den, sier Helland.

Ofte er sannsynligheten for at aneurismen sprekker lavere enn sannsynligheten for risikoen av å fjerne den.

– Noen ganger tar vi feil valg og fjerner ikke en aneurisme som senere sprekker. Og det er veldig dumt, men sannheten er at det handler mye om tilfeldigheter, sier Helland.

Den 29. august fikk Ingvill hjernehinneblødningen og ble sendt til Haukeland sykehus. Der sto rundt 25 helsepersonell og ventet på henne. Første stopp var akutten.

Hun ble satt rett på morfin for smertene, og sendt videre til nevrokirurgisk avdeling. Dagen etter opererte de i hjernen.

Ti prosent må ha åpen kirurgi direkte i hodet. Men med Ingvill, gikk kirurgen inn fra lysken med en ledning i blodåren, og helt opp til hjernen. Derfor har hun ikke arr i hodet.

«Smil» står det på veggen i en av trappeoppgangene på Haukeland sykehus hvor Ingvill startet med å trene seg opp igjen. Ett skritt om gangen.

Etter 3,5 uke kunne Ingvill reise hjem. Kroppen var sliten og nedbrutt, men i dag kjenner hun ikke på noen senskader. Hun er en av få.

Å ta de riktige valgene

Kåre Nesheim har vært i ambulansetjenesten i 23 år. Han har opplevd minst fem hjernehinneblødninger gjennom hele tjenesten.

– Utfordringen med hjernehinneblødning, er at det kan ligne andre ting. Så det å bli sendt til legevakta når du egentlig må på sykehuset, kan være avgjørende, sier Nesheim.

Han er enig med både sykepleierne og Ingvill, om at hun har hatt griseflaks.

For mange år siden, var Nesheim til stede da en ung dame falt sammen på Bergen Storsenter. Siden hun hadde kramper, lignet det epilepsi. Men en ung lege var tilfeldigvis på senteret og så at det var hjernehinneblødning og ikke epilepsi.

På grunn av den unge legen, ble damen sendt til riktig sted og overlevde.

– Den unge kvinnen var på operasjonsbordet innen ti minutter. Så det handler om flaks, sier Nesheim om historien som har gjort stort inntrykk på ham.

Flere ganger tar Nesheim opp viktigheten av å ha appen «Hjelp 113».

Livet fikk en ny betydning

I starten av august i år fylte Ingvill 40 år. Det er ikke noe hun tar for gitt.

– Jeg blir litt rørt egentlig. Jeg husker da jeg rullet inn på Haukeland, så måtte jeg bare stole på at de gjør det som er best for meg, så får vi ta ting deretter.

Bergenseren som har smilt og ledd gjennom hele den tunge samtalen, får plutselig et mer alvorlig drag over ansiktet.

– Jeg var ikke redd. Det ble så klart for meg at ... jeg kan ikke ta livet mitt for gitt. Og hvis det slutter nå når jeg er 39, så var det jeg fikk. Jeg var ganske godt fornøyd med alle de årene jeg hadde, tenkte Ingvill da hun kom på Haukeland sykehus.

Det finnes en før- og etter-Ingvill. I dag tar hun ikke livet for gitt. Ikke at hun føler hun gjorde det før heller, men synet hennes på livet er annerledes.

Ingenting tas for gitt. Og små bagateller hun før kunne henge seg opp i, preller nå av.

– Jeg er egentlig bare enormt takknemlig. Takknemlig for livet og ikke minst takknemlig for den fantastiske nevrokirurgiske avdelingen på Haukeland. Alt fra sykepleiere og leger, til de som henter ut søpla fra rommet. Alle der er like viktige, og jeg setter pris på enhver.

De første gangene hun skulle synge igjen etter hendelsen, var hun engstelig. Men som profesjonell sanger, hadde hun ikke noe valg.

Så i dag synger hun igjen med full røst og selvtillit.

– Det å synge er jo mitt andre språk. Det er så viktig for meg, så jeg bestemte meg for at hvis jeg skal leve livet mitt, så må jeg bare leve det sånn som det var før hjernehinneblødningen. Så da gjør jeg det, sier Ingvill med både tårer og glimt i øyet.