Oslo-politiet og kommunen hevder de skaper trygghet. Men tiltaket flytter bare kriminaliteten.

Politiet overlater ansvar og oppgaver til vektere, butikkansatte og kjøpesenterledere, aktører uten myndighet eller verktøy til å håndtere kriminalitet, skriver innleggsforfatteren. Minibanker fjernes. Foto: Shutterstock/NTB

Det er ansvarsfraskrivelse.

Oslo-politiet og kommunen hevder de skaper trygghet ved å fjerne minibanker fra gateplan, kan vi lese i Aftenposten. Men tiltaket flytter bare kriminaliteten fra offentlige rom til kjøpesentre, butikker og kollektivknutepunkt.

Det er ikke kriminalitetsbekjempelse. Det er ansvarsfraskrivelse og en systemsvikt som rammer næringsliv, turister og vanlige folk.

En skremmende innrømmelse fra politiet

I et brev til Oslo kommune skriver politiet det følgende: «Da sørger man for at det alltid er ansatte til stede som har et øye med aktiviteten … Det blir utleier som blir problemeier og ikke det offentlige.»

Dette er ikke til å misforstå. Politiet overlater ansvar og oppgaver til vektere, butikkansatte og kjøpesenterledere, aktører uten myndighet eller verktøy til å håndtere kriminalitet. Og kommunen? De nikker samtykkende og følger blindt etter.

Hva skjedde med politiets samfunnsansvar og det offentlige trygghetsansvaret?

Symbolpolitikk forkledd som forebygging

Dette er ikke den første gangen vi ser denne typen kosmetiske tiltak. Politiet har tidligere vært inne på benker, broer og stengte bygg. Nå er det minibanker. Politiet fjerner objektene i bybildet, men lar de kriminelle nettverkene få operere videre, selv når disse allerede er godt kartlagt.

Dette er trygghetsarbeid som ser pent ut i avisen, men som gjør hverdagen farligere for dem som jobber og ferdes i Oslo sentrum.

Oslo-byrådet som politisk nikkedukke

At byrådet ukritisk støtter politiets linje, er betenkelig. De har ikke løftet en finger for å etterspørre resultater, utfordre strategien eller se på helheten.

Hvorfor har de ikke stilt spørsmål ved hva det betyr at kriminalitet flyttes fra det offentlige til det private rom?

Hvorfor har de ikke etterlyst en trygghetsstrategi som bygger på forebygging, konsekvens og nærvær, ikke forskjønning og reglement?

Byrådet burde vært den voksne i rommet. I stedet fremstår de som politiske nikkedukker.

Elefanten i rommet er narkotikapolitikken

Den egentlige årsaken til utryggheten i Oslo sentrum er en narkotikapolitikk som har spilt fallitt. Og et politi som har innrømmet å ha mistet kontrollen.

I over 50 år har Norge hatt en narkotikapolitikk som ikke fungerer. Markedet får leve. Gjengene får vokse. Rekrutteringen av ungdom fortsetter. Ungdomskriminaliteten er stabilt høyt. Så lenge narkotika er en økonomisk gullgruve, vil det alltid være nye gatehjørner å ta over og nye kjøpesentre å infiltrere.

Politiet vet dette. Byrådet burde vite det. Men ingen tør å ta den debatten. I stedet fjerner man minibanker og håper at folk ikke ser hva som egentlig skjer.

Hva Oslo faktisk trenger

Trygghet skapes ikke ved å fjerne symptomer. Trygghet skapes ved å ta ansvar. Oslo trenger en strategi som faktisk gir konsekvenser for hverdagskriminalitet, ikke henleggelser.

Vi trenger et reelt nærpoliti, ikke bare pressekonferanser. Vi trenger et kommunalt politi som tar ansvar for forebygging, kontroll og trygghet i bydelene. Og vi må tørre å ta den politiske debatten om narkotikapolitikken, en politikk som i dag opprettholder markedet fremfor å svekke det. Vi vet nok om de bakenforliggende årsakene.

Nå må vi rette innsatsen mot dem som organiserer og tjener på kriminaliteten. Ikke mot infrastrukturen. Ikke mot benker, bygg og minibanker.

Nok er nok

Kriminalitet forsvinner ikke. Den flytter seg dit motstanden er minst. Akkurat nå trekker både politi og byråd seg unna, og gjengene fyller tomrommet. Resultatet er at tryggheten taper.

Minibanker fjernes. Kriminaliteten flyttes inn på kjøpesenteret. Oslo blir mer utrygg. Og vi lar det skje.

Men det er ikke for sent å snu. Noen må ta ansvar. Spørsmålet er bare: Hvem tør?