Oppropet vårt ble møtt med hoderystende respons. Har poenget gått de 50 motstanderne hus forbi?

Professor Glenn Diesen (bildet) personforfølges på grunn av sine uttalelser om russisk politikk, skriver innleggsforfatterne. Bildet er fra 2022, da Diesen ble intervjuet på podcasten Wolfgang Wee Uncut. Foto: Wolfgang Wee Uncut

Et forsvar for ytringsfriheten innebærer, hvis det skal være noe verdt, å forsvare ytringer som man selv er sterkt uenig i.

Oppropet «Forfølgelsen av professor Glenn Diesen må opphøre» (Khrono, 20. mars) ble møtt med hoderystende respons i flere norske medier, blant annet i et tilsvar signert 50 norske akademikere trykket i Aftenposten 22. mars. Som to av signatarene setter vi pris på anledningen til å komme med et par kommentarer til dette motinnlegget.

Oppropet dreide seg om det vi anser som en personforfølgelse av Diesen på grunn av hans uttalelser om russisk politikk, som er hans akademiske ekspertiseområde. Vi nevner her spesifikt behandlingen han har fått av Den norske helsingforskomiteen (NHC), som etter vårt syn befinner seg hinsides spillereglene for redelig offentlig debatt.

Går ikke inn på innholdet

Forsvaret av Diesen er altså av prinsipiell art og dreier seg om hans akademiske frihet og kår innen det norske ordskiftet. Oppropet går ikke inn på innholdet i Diesens ytringer og politiske analyser. Vi trodde dette var formulert så tydelig at det ikke var til å misforstå. Men mye tyder på at poenget likevel har gått våre 50 motstandere hus forbi.

Store deler av innlegget deres går med til å fremheve Helsingforskomiteens fortjenstfulle arbeid for menneskerettigheter opp gjennom årene. En annen lengre sekvens handler om at Russlands angrepskrig i Ukraina er folkerettsstridig og bør fordømmes. Vi tillater oss å bemerke at begge disse poengene er irrelevante som innvendinger mot det oppropet vi signerte.

En relevant innvending mot oppropet måtte ha dreid seg om at det vi påstår, slett ikke stemmer, nemlig at Diesen har vært utsatt for utilbørlige metoder fra sine meningsmotstandere, og da mer spesifikt dem med tilknytning til Helsingforskomiteen. Vi finner det påfallende at motinnlegget knapt kommenterer dette spørsmålet i det hele tatt. I stedet vises det til at komiteens medlemmer «har gitt uttrykk for uenighet med Diesens uttalelser» – som om dette skulle være noe vi var imot.

Dersom det her var snakk om fri offentlig meningsbrytning, ville det selvsagt ikke vært grunnlag for noe opprop. Men som professor Tore Wig peker på i en kommentar i Morgenbladet, kan det ikke være tvil om at både NHC som organisasjon og dets enkeltmedlemmer rutinemessig trekker inn Diesens arbeidsgiver når de kritiserer ham. Organisasjonen har selv vist til et brev de sendte til Universitetet i Sørøst-Norge, der de gjør oppmerksom på Diesens problematiske ytringer. «[U]niversitetets renommé legitimerer ham og utspillene hans», heter det blant annet.

Brevet kan vanskelig oppfattes som noe annet enn en oppfordring om inngripen i Diesens virke fra universitetsledelsens side. Etter vårt syn vitner dette om manglende forståelse for prinsippene som ligger til grunn for akademisk frihet.

Ingen endelige sannheter

Vi ser ellers med bekymring på de 50s påstand om at Diesen «befinner seg langt utenfor» området for akademisk frihet fordi hans forskning ikke er «sannhetssøkende» eller «kunnskapsbasert». Ut fra en slik tankegang vil enhver debattant kunne hevde om sine meningsmotstandere at de ikke er sannhetssøkende, og at alle midler derfor er tillatt i angrepene på dem.

Internasjonal politikk vil alltid være preget av sterke interessemotsetninger og kontroversielle spørsmål. Her finnes det ingen endelige sannheter, og offentligheten er derfor tjent med at aktørene holder seg til rasjonelle argumenter og unngår svertekampanjer og undergraving av motstandernes ansettelsesforhold. Ekstra graverende er det at en statsfinansiert norsk menneskerettighetsorganisasjon gjør bruk av slike metoder mot en enkeltperson.

Som engasjerte i kampen for å få løslatt den urettmessig straffeforfulgte journalisten Julian Assange har vi tidligere kunnet observere lignende strategier fra Helsingforskomiteens side. Til tross for at det er godt dokumentert at Assange har vært utsatt for både vilkårlig fengsling og psykisk tortur, har representanter for NHC ved en rekke anledninger bidratt til å latterliggjøre og spre usannheter om ham. Slik har organisasjonen medvirket til å skape et debattklima der det lenge var umulig å forsvare Assange uten å risikere å miste både sosial og intellektuell anseelse.

Diesen er langt fra noen Assange, men han må beskyttes av de samme prinsippene som gjelder andre debattanter. Et forsvar for ytringsfriheten innebærer, hvis det skal være noe verdt, å forsvare ytringer som man selv er sterkt uenig i. Med vår signatur under oppropet har vi villet bidra til å motvirke tendensen til å erstatte en redelig og rasjonell debattkultur med sverting og personhets. Hvis de 50 har rett i at Diesens virke befinner seg på et akademisk lavmål, skulle det være en smal sak å gå i rette med ham – helt uten bruk av perfide metoder.