Også vi når det blir krevet: Tiden er inne for å gi mer til Ukraina

Et ødelagt hus i Tsjernihiv i begynnelsen av januar. Foto: Maksym Kishka/Reuters/NTB

Risikoen ved ikke å gi overstiger risikoen ved å gi, skriver Erling Røed Larsen.

Få av oss var uberørt forrige fredag kveld. Da var vi vitne til at vår tids store helt, Volodymyr Zelenskyj, ble utsatt for et grovt verbalt overfall i Det hvite hus. Hvordan skal vi reagere på det? Mitt forslag er å gi Ukraina 100 milliarder kroner.

Som folk er vi ikke vant med å bli testet. Det skjer ikke ofte. Det er mulig for en nasjon å oppleve tiår uten å bli stilt overfor et valg der den innerste moralske fiber blir satt på prøve. Imidlertid kan vi, som levde i 2025, ikke si det.

Fredag 28. februar satt vi hoderystende og neveknyttende og observerte at vår helt Volodymyr Zelenskyj i febrilsk sjokk lot blikket fare fra side til side da det gikk opp for ham at han var under angrep. Han satt i Det hvite hus sammen med en president og en visepresident i en nasjon som ved to anledninger har reddet Europa. Han fikk kjeft fordi han ikke skal ha takket nok for økonomisk og militær bistand. Zelenskij leder en nasjon som opplever at angriperen dreper, torturerer, voldtar og bryter løfter, og så hører han angriperen beskrives med sympati av den som krever at han skal takke mer. En vondere øyeblikk å være vitne til skal man lete lenger etter.

Det var samtidig et øyeblikk som skal måle Norges størrelse som folk. Vi må yte bistand, og vi må yte mye.

Vi kan gi, så la oss gi

Hvis vi hadde kunnet spørre vår nasjonaldikter, Henrik Ibsen, om hvor ofte Norge var blitt testet, ville han kanskje ha ramset opp mindre enn en håndfull ganger de siste halvannet århundrer. Han hadde neppe sagt at det var typisk norsk å velge det storsinnede, det uselviske eller det heroiske. Han viste oss farene og fallgruvene i vår sjel i «Peer Gynt». Hva hadde Peer Gynt valgt i dag? Han hadde løyet det bort, pratet det vekk.

La oss ikke være Peer Gynt. La oss ikke gå utenom. La oss gi Ukraina midler på en størrelse som ligner på et norsk forsvarsbudsjett. Minst. Vi har ikke mange soldater, så der kan vi ikke yte. Vi har ikke mange fly, så der kan vi ikke bidra. Vi har ikke mange stridsvogner, så vi har lite å bidra med materielt. Men vi har mange penger. Vi kan gi. Så la oss gi.

En rekke økonomiske argumenter også

Hvis du ønsker samfunnsøkonomiske argumenter for å åpne pengebingen, så trengs det en mangefasettert analyse. La oss risse starten på konturene i en analyse. Det kan være risiko knyttet til å gi, for Russland vil mislike det, og vi kjenner ikke rekkevidden av eller spennvidden i deres represalier.

Det kan imidlertid også være betydelig risiko knyttet til ikke å gi, eller å gi lite, for Europa vil mislike det. Vi trenger Europa mer enn vi må frykte Russland, for når vi nå går inn i en verdensøkonomi som er preget av deglobalisering, kortere produksjonslinjer og regionale blokkdannelser, er det Europa som vil være vår garantist for markedsadgang, forsyninger og allianser. Det er altså risiko knyttet til både det å gi og det ikke å gi. Men risikoen ved ikke å gi overstiger risikoen ved å gi.

USA ikke til å stole på nå

Norge er en liten, åpen økonomi. Mye av det vi trenger, har vi ikke. Mye av det vi har, trenger vi ikke. Så det er samfunnsøkonomisk gunstig for oss å bidra til at vi har tilgang til i hvert fall ett stort marked, og det må være det europeiske. Handelslinjene til Kina er sårbare geografisk og politisk. Handel med USA vil utsettes for jevnlige sjokk minst i tre år og ti måneder til. USA er, under denne presidenten, ikke til å stole på.

Ta dessuten et konkret samfunnsøkonomisk eksempel. Toll. EUs tollunion kan representere en stor utfordring for Norge, ref Fredriksens og Melchiors redegjørelse i NRK.

Hvis EU oppretter gjengjeldelsestoll mot USA, vil det ikke ønske lekkasjer eller smutthull. EU vil ikke ønske at overskuddskvanta fra andre land, som ikke lenger får solgt i USA, blir kanalisert til EU. EU vil heller ikke ønske at USA forsøker å bruke tredjeland som mellomstasjoner. Det er uoversiktlig nøyaktig hvilke mekanismer som vil gjelde, men det er ikke sikkert at Norge vil få spesialbehandling. Det enkleste for EU er å sette opp tollmurer rundt sine grenser.

Hvis Norge har vist velvilje overfor Ukraina, vil det være enklere å finne velvilje i Brussel – og omvendt.

Mye penger, men ...

En sjenerøs bevilgning til Ukraina vil altså kunne utløse en dobbeldividende: 1. Vi skaffer oss svært verdifull velvilje i Europa. 2. Vi bidrar til å redusere Russlands ekspansjonslyst – også i våre egne områder.

100 milliarder er et stort beløp, om lag like stort som forsvarsbudsjettet.

Men: Det er en tolvtedel av beregnet norsk merinntekt fra gassvirksomhet som direkte følge av krigen i Ukraina.

I denne situasjonen vil det være smålig kun å stirre ned i kalkulatoren. Råd må søkes andre steder enn i Excel-arkene, og én kilde er vår litterære skattkiste av dype innsikter. Winston Churchill leverte noen velvalgte ord om Neville Chamberlains naive tro på Hitler: Du hadde valget mellom krig og vanære. Du valgte vanære, og du vil få krig.

Tilsvarende kan våre barnebarn se på oss med sammenknepne øyne, og si at Norge hadde valget mellom å betale for at et annet land skulle slåss for europeisk frihet på den ene siden og stempelet som feige gjerrigknarker på den andre siden. Norge valgte stempelet som feige gjerrigknarker, og endte opp med å måtte betale og selv skulle slåss for egen frihet.

Den økonomiske gevinsten vi fikk i fanget for angrepet på Ukraina, er det lett å dele. For sjelden i Europas økonomiske historie har så få mennesker fått så mye penger for så liten innsats.

Det kreves av oss – nå

Vi kan dessuten finne handlingsråd om handlingsrom i handlingsregelen i vår egen nasjonalsang. Der står det «også vi når det blir krevet». Dette er det kravet det ble diktet om. Dette er det øyeblikket vi synger om. Det dør helter på Ukrainas blodstenkte jord. Det dør uskyldige i Ukrainas gjennombombede byer. Da må vi trå til, for det blir krevet – av oss.

Vi kan også skrive at i dag står flaggstangen naken blant Kyivs frosne trær. Og det er opp til oss å vise at vi vet hva frihet er.

Alt har sin tid. Det er en tid for å gruble, det er en tid for å spare. Det er en tid for å være tilbakeholden, det er en tid for å nøle. Det er en tid for å gi. Den tiden er nå.