Offentlige psykologer trenger offentlig korreksjon

Det er utvilsomt ekstremt tungt å få sin rolle som fagperson revet ned i all offentlighet, skriver Sidsel Fjelltun (bildet). Foto: Privat

Da Peder Kjøs åpnet terapirommet for offentligheten, åpnet han også døren for diskusjon om sin rolle som terapeut.

Psykologspesialist Pål Grøndahl skriver i et debattinnlegg i Aftenposten at ingen bør forhåndsdømmes. Det har han formelt sett rett i, men i det øyeblikket Peder Kjøs åpnet terapirommet sitt for opptak og offentlighet, åpnet han også døren for diskusjon av seg selv som terapeut.

Etter mange år som rikskjendis er det å forvente at både han som person og vi psykologer som gruppe får se baksiden av medaljen. Offentligheten har rett til å diskutere det som er i offentligheten, og mene noe om det – også når det er ubehagelig for oss.

Merker en viss frykt

Jeg merker en viss frykt blant mine kolleger nå. Vi har alle gjort noe dumt i løpet av karrieren, og når en av oss irettesettes offentlig, kjenner vi alle på frykten for å havne i samme situasjon. Vil mine feil og mangler bli diskutert med nyanser, med bakgrunn i alle situasjonene jeg har valgt riktig, eller vil kun feilene mine hentes frem?

Psykolog er til vanlig en behagelig rolle i offentligheten. Vi iscenesettes med mykt lys og får rikelige muligheter til å vise frem vår medmenneskelighet, vår kunnskap og våre empatiske ferdigheter. Problemet med dette er at folk tar feil av rolle og menneske, og undervurderer hvor mye trening og profesjonalitet som kreves for å fremstå sympatisk.

Å vise empati, omsorg og å samarbeide tett med andre i deres prosess krever at vi setter våre private behov til side. Den personen jeg ikke viser pasientene mine, er smålig, selvopptatt, småsur og høyst menneskelig. Innimellom hinter vennene mine til at de gjerne skulle fått litt mer av psykologens empati og litt mindre menneskelighet.

Farlig å tro på sin egen hype

Jeg feirer at psykologer som privatpersoner blir avslørt som vanlige mennesker. Og jeg feirer at psykologer som fagpersoner blir sett i kortene. Jeg feirer nyanseringen av oss i offentligheten, for den trengs. Jeg feirer at befolkningen husker på at vi er en profesjon med masse makt og innflytelse, som er særdeles gode på å fremstå feilfrie i kameralys, og at de husker på at vi trenger et kontrollsystem for å holde oss i tømmene.

Skal vi klare å forvalte makten vår godt, trenger vi nemlig jevnlige dukkerter. Vi må huske på at psykologrollen er en maske vi tar på oss, og at den idealiseringen pasienter – og her også en hel offentlighet – projiserer på oss, ikke er riktig, men en respons på at vi spiller rollen vår godt.

Det er farlig å tro på sin egen hype. For å ta gode avgjørelser må vi huske på vår egen feilbarlighet, og korrigere for denne. Når jeg leser at manglende journalføring er tema for både Kjøs og tidligere psykiater Finn Skårderud, tenker jeg på hvor mye selvtillit man må ha for å tro at vanlige regler for journalføring ikke gjelder for deg.

Jeg skjønner at mine kolleger synes dette er skummelt. Kjøs trenger utvilsomt å bli ivaretatt under en mediestorm, slik alle vil trenge. Men la oss huske utgangspunktet: Han hadde en pasient som han var lovbundet til å ivareta.

Helsehjelp skal ikke bare være forsvarlig. Den skal også være omsorgsfull. Det er utvilsomt ekstremt tungt å få sin rolle som fagperson revet ned i all offentlighet. Men det er ikke en god nok grunn til å unnlate å nyansere bildet, hverken av Kjøs eller av oss som profesjon. Dersom vi skal unngå disse syklusene av idealisering og nedriving, tror jeg det er bedre å unngå å fremstå feilfrie i utgangspunktet.

Står fritt til å diskutere

Tirill Brenden Sæther fortjener honnør for at hun våger å stå opp for sine egne opplevelser i møte med både personlig og profesjonell makt. Veldig mange pasienter ville aldri ha tort det i møte med en person som har hatt så mye mediemakt over mange år.

I økonomiske spørsmål vinner alltid banken, og i denne saken er det selvsagt mediene som ender opp som vinneren. Offentlige personer når ofte et metningspunkt der den tidligere hyllesten blir avløst av kritikk, både legitim og illegitim, og det selger uten tvil mange avisabonnementer. I den sammenhengen kunne Aftenposten gjerne kostet på seg et tillegg i podkasten sin.

Det er flott at Aftenposten gir tilsvarsrett, men det er også åpenbart at Kjøs på ingen måte kan benytte seg av den nå, om han skal ha noen sjanse til å berge seg.

En pasient kan frita en psykolog fra taushetsplikten, men en profesjonsutøver kan ikke fritas fra fagetikken. Så lenge Kjøs er psykolog, er han forpliktet til å følge psykologenes fagetiske prinsipper.

Helsetilsynets avgjørelse må vi vente på. I mellomtiden står vi fritt til å diskutere saken – selv om det er ubehagelig.