Odderøya: Det er på tide å trekke i nødbremsen

Med fokus på kulturvern har øya også blitt et viktig sted for kunst og kultur. Odderøya fremstår som en sjelden og verdifull naturperle, noe helt unikt for Kristiansand. Likevel forsvinner naturen bit for bit, både inne på land og langs øyas kanter mot sjøen.

Siden 2021 har Lasse Årikstad, André Tribbensee og flere andre engasjert seg sterkt gjennom sosiale medier for å bevare området. Til tross for dette fortsetter byutviklingen og samtidig naturødeleggelsene i et høyt tempo. Øya er i dag preget av omfattende inngrep, sprenging av fjell, graving i jordsmonnet, inngrep i salamanderdammen, høy musikk og fyrverkeri om sommeren, samt beskjæring av trær og økende asfaltering.

Alt dette omtales som utvikling, men i ambisjonen om urban vekst, har vi mistet forståelsen for de samlede og irreversible konsekvensene for naturen?

Dette står i tydelig kontrast til Naturmangfoldloven, som slår fast at naturens mangfold skal bevares gjennom bærekraftig arealforvaltning og bruk, slik at også fremtidige generasjoner får oppleve den.

Nylig er det levert rammesøknad og økologirapport for Vest-Agder-museet, som tydelig dokumenterer tap av natur som følge av arealinngrep. Rapporten peker på alvorlige konsekvenser for både vegetasjon og dyreliv, og viser at flere naturverdier nå står i fare. I tillegg fraktes store masser ut med skip, men hvor ender de opp, og hvilke konsekvenser får dette for naturen der massene til slutt havner?

De voldsomme naturinngrepene knyttet til museumsprosjektet har fått økt oppmerksomhet den siste tiden, blant annet gjennom innlegg fra Lars Verket og bannere som fyller øyas vegger, satt opp av kunstner Irene Bergljotsdatter Bakkevold og andre ildsjeler som fortsetter å kjempe for naturen.

Museet er løftet frem som et av de første forbildeprosjektene i FutureBuilt, et innovasjonsprogram med fokus på miljø og bærekraft, og en milepæl for byen. Nettopp derfor fremstår situasjonen som paradoksal: Hvordan kan et prosjekt som skal representere miljøhensyn, samtidig bidra til omfattende naturinngrep? Kunne et tidligere og grundigere kunnskapsgrunnlag ha redusert naturtapet?

Mens mange opplever at grensen for naturinngrep på øya allerede er nådd, lanseres nye og urovekkende utviklingsplaner. På vestsiden av øya foreslås det en kai mellom Odderøya og Hiddebøen, som skal fylles med fjellmasser fra ytre ringvei for å legge til rette for ny utbygging – fordi havet anses som «førsteklasses eiendom». Her reduseres naturen til noe som kan fylles, formes og utnyttes, en ressurs for utvikling, i stedet for et levende økosystem som skal tas vare på.

Åpen

Nettopp i dette ligger et grunnleggende brudd med det som burde være kjernen i miljøhensyn. Vet vi egentlig hvilke konsekvenser dette har for havet og livet under vann? Og hvilke belastninger vil dette medføre for infrastrukturen? Og ikke minst, hvordan vil det påvirke innbyggerne? Det er nettopp denne typen rask urbanisering som har bidratt til klimakrisen.

I boken De jordiske byer beskriver Tom Nielsen hvordan byutvikling må bygge på en grunnleggende forståelse av at vi er en del av naturen, ikke adskilt fra den. I møte med det akutte behovet for å nå klimamålene, må vi derfor radikalt endre vår forståelse av urbanitet. Dette perspektivet forsterkes i boka: Ecological Democracy – caring for the earth in the antropocene av Odin Lysaker, som fremhever betydningen av omsorg for jorden og menneskets evne til empati, ikke bare for hverandre, men også på tvers av arter. Han peker på behovet for en mer harmonisk sameksistens og et ansvar for å bevare naturens uerstattelige ressurser.

Midt i statistikker, arealutnyttelse og utbyggingstall risikerer vi å miste noe grunnleggende menneskelig, vår evne til å føle tilhørighet, omsorg og ansvar for naturen rundt oss.

Da blir det tydelig, det er på tide å trekke i nødbremsen for videre utvikling og nedbygging av naturen på Odderøya, før det er for sent, før vi mister det som gjør øya levende og unik. Skal vi virkelig verne naturen, må vi tenke mer visjonært, gjennom økologisk demokrati. Økologisk demokrati kan høres avansert ut, men egentlig handler det om noe ganske enkelt: at vi tar beslutninger sammen, ikke bare for menneskene som lever i dag, men også med hensyn til naturen og framtidige generasjoner, forankret i et solid kunnskapsgrunnlag fra forskere og fagfolk. I et økologisk demokrati stiller vi andre, mer kritiske spørsmål enn vi er vant til og finner svarene sammen.

Nå må vi handle sammen. Innbyggere, fagfolk, politikere og kommunen må stå samlet for å ta vare på naturen som fortsatt finnes. La naturen komme først!