NRKs dramaserie har gjort forfatter Axel Jensen til en forknytt dust

Forfatter Axel Jensen og konen Marianne Ihlen avbildet i 1959. Foto: Sverre A. Børretzen, NTB

Dramaserien skaper et knusende ettermæle.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

NRKs dramaserie «So long, Marianne» har gjort forfatteren Axel Jensen til en forknytt dust. Filmskaperne skjuler seg bak «Inspirert av ekte historier», men hvor mye «inspirert» fiksjon kan de tillate seg før inspirasjonsstrikken ryker? Etter mitt skjønn røyk strikken med et smell allerede i første akt.

Karakterdrapet går trolig rett hjem hos mange seere, for Axel Jensen, Marianne Ihlen, Leonard Cohen og andre karakterer nevnes med sanne navn. Dessuten er de fleste hendelsene og lokasjonene sanne. Alt virker autentisk og troverdig.

Dette er tragisk. Både fordi Axel er den eneste norske kulturpersonligheten i serien og fordi karakteristikken bygger på falske premisser.

Vi var venner

Jeg kjente Axel og Marianne godt. Vi var venner. Jeg skrev bøker og artikler om dem og snakket med flere titalls kilder. Jeg ble med Marianne til øya Hydra, noe som resulterte i et fire siders lørdagsoppslag i Aftenposten («Mariannes greske drama», 24. juni 2006). Nå arbeider jeg med en kritisk bok om hvordan kvinnene opplevde Axel.

Jeg reagerer på hvordan Axels personlighet skildres og hvordan hendelser er fremstilt i dramaserien. Allerede i første episode får jeg hakeslipp.

Axel (25) og Marianne (22) reiser til Hellas i en folkevognboble. De er glødende forelsket og lykkelige fordi de har klart å realisere drømmen om å leve i frihet. På Balkan får Marianne blindtarmsbetennelse og havner på sykehus, der hun umiddelbart blir operert. Det hele er svært dramatisk og sant.

Skuespillerne Jonas Strand Gravli og Thea Sofie Loch Næss spiller Axel Jensen og Marianne Ihlen i serien «So long, Marianne». Foto: Nikos Nikolopoulos/Redpoint Productions/NRK/Cineflix Rights

Men så dukker det opp en fiksjon som får dramaet til å koke. Axel får et rom på sykehuset hvor han sitter og skriver mens Marianne sover. Han flørter med diakonissene, og i løpet av de få dagene sykehusoppholdet varer, knuller Axel en vakker diakonisse mens hun sitter på arbeidsbordet hans.

Når Marianne og Axel kjører videre, står diakonissen bak et vindu og ser lengselsfullt etter Axel. Marianne oppdager det og spør Axel: «Hvem er det?»

Man må minst være krimforfatter eller «Exit»-skaper for å finne på noe så hjerteløst. Påfunnet ødelegger jo det sarte, dramatiske og emosjonelle spillet som var mellom Axel og Marianne på den tiden.

Jeg kan klandre Axel for mye, men ikke for episoden med diakonissen under de omstendighetene. Ingen av mine kilder, inkludert Marianne, har så mye som antydet det.

Kjærligheten blomstret

Jo da, Axel var utro, slik mange kunstnere var på den tiden. Han løy også. Men der og da var han knust og redd fordi hans store kjærlighet var i livsfare og hele drømmeturen sto i fare.

Hvorfor skildret ikke filmteamet det kompliserte forholdet mellom dem? Kjærligheten blomstret jo på bilturen og i måneder på Hydra. Kjærlighetsbrevene mellom dem før reisen er noe av det vakreste jeg har lest.

Dramaserien kunne skildret slitasjen i forholdet, slik den gjør med Mariannes samliv med Leonard. Det er nok av dramatiske hendelser å velge mellom.

Slik serien er blitt, sitter Axel igjen som en notorisk upålitelig og ekkel type, i kontrast til Leonard.

Serien utelater også at Axel, da han kom til Hydra, var en hyllet forfatter, mens Leonard, som kom senere, var en ukjent og fattig dikter som beundret det norske paret.

Den samme omkalfatringen rammer den svenske forfatteren Göran Tunström. Han fremstilles som erfaren guide når Axel og Marianne kommer til Hydra. Sannheten er at Göran, en ukjent svensk lyriker, kom til Hydra lenge etter Axel. Serien forteller heller ikke at Leonard kom til Hydra sammen med Lena Folke Olsson, som senere fikk to barn med Axel.

Den Axel som kom til Hydra, var sjarmerende og morsom. Han var selvopptatt, men nysgjerrig, spennende og annerledes. Han var intelligent, sårbar, sensibel og barnslig. Han var den erfarne eventyreren som skapte god stemning. Ikke den forknytte sjarmløse karakteren uten empati, som dramaserien viser.

Seerne kan umulig forstå hvorfor Marianne forelsket seg i et slikt monster av en skjørtejeger som filmen gjør ham til.

Vanskelig følelsesliv

Det er riktig at det gikk opp og ned med forholdet. Axel kunne etter hvert eksplodere omtrent slik Leonard blir skildret i filmen. De var begge dedikerte kunstnere med et vanskelig følelsesliv, oppdratt i borgerlige hjem. Likevel fortalte Marianne at det første året på Hydra var fantastisk («So long, Marianne», Kari Hesthamar, 2008, s. 64).

Krisene og katastrofene mellom Axel og Marianne kom i mengder, men ikke slik serien viser. Etter ett år skrev en venn av begge at Marianne ikke klarte å følge alle Axels høytflyvende tanker og prøvde å hevde seg ved å «slå ned på Axels svakheter, såre ham osv.» (Hesthamar, s. 69). Vennen mente forholdet var kommet til et kritisk punkt sommeren 1958, etter ett år. Noe helt annet enn det dramaserien forteller.

Serien forteller heller ikke at de noen få måneder etter det «kritiske punktet» giftet seg 22. oktober 1958. Da var Marianne mer glad i Axel enn noensinne (Hesthamar, s. 74). Hun var roligere og mer sikker på seg selv.

Sommeren 1959, da begge jobbet på en seilyacht, ble Lille-Axel unnfanget. Da var kjærlighetslivet på topp. Marianne sa gjentatte ganger til meg og andre at Lille-Axel var et ekte kjærlighetsbarn.

Må gjøre hjemmeleksen bedre

Slik kan jeg fortsette. Axel var slett ikke den forknytte eklingen som dramaserien tegner. Han og Leonard lignet hverandre. De var og ble egosentriske kunstnere som ruset seg på suksesser og dop mens de begeistret sitt publikum. Til slutt kom de begge til sans og samling. At NRK gjorde den eneste norske kunstneren til en dust i denne serien, er tragisk, for inntrykket blir sittende som fasit.

Lærdommen er kanskje at man må gjøre hjemmeleksen bedre og huske at virkeligheten ofte er mer dramatisk og troverdig enn fantasien. Les derfor de gode bøkene som er skrevet om og av Marianne og Axel. Der vil man finne nok av drama og moro, samtidig som Marianne og Axel løftes opp på et mer vederheftig plan.

Det burde NRK og anmelderne også ha gjort. Da ville Aftenpostens anmelder Asbjørn Slettemark neppe skrevet om Axels «udugelighet som menneske». Det knusende ettermælet er skapt av dramaserien.