Norsk russemusikk er svenskenes nye «anti-woke»-opprør

Jeg ser ut over et folkehav som går fullstendig bananas.

Det er lørdagskveld, og 10.000 tenåringer, barn og voksne fyller ikoniske Globen i Stockholm.

De største i pophistorien har spilt her.

I kveld står en norsk duo midt iblant dem.

Gutta vil ha øl, damer vil ha kuk
Da vet du at den kvelden her blir sjuk

Soppgirobygget er det hotteste norskspråklige bandet vi har akkurat nå. Knut Selmer (28) fra Lillehammer og Henrik Bruu Nøttveit (28) fra Oslo er låtskrivere, artister, produsenter og sitt eget management.

De siste årene har de tjent millioner. Låtene handler i stor grad om hard festing.

De har 1,2 millioner månedlige lyttere på Spotify. Sangene er avspilt 400 millioner ganger.

Dette bandet har skydd den tradisjonelle musikkpressen, men TikTok-generasjonen har definitivt fått dem med seg. Særlig svenskene.

Hvordan ble russemusikken så stor i vårt naboland?

Når gutter blir menn

Det er fortsatt noen timer til pyroen skal gløde i unge jentefjes (og nesten svi håret av NRKs fotograf Nima).

Soppgiro-gutta ankommer arenaen og hilser på bookingagenten sin, Jonas Pernholm.

– Vi er «taggade»! sier Knut.

Etter mange år i bransjen har Jonas aldri sett norsk musikk prege Sverige slik den gjør nå. Det er duket for russefest på steroider i Stockholm.

Knut og Henrik ble venner i første klasse på videregående og begynte etter hvert å lage musikk sammen for gøy. Etter sin egen russetid i 2016 fortsatte de å lage låter for andre russegjenger/busser. Det ballet fort på seg, og de har levd av musikken siden.

Første gang de spilte live, var på en russekro i Moss høsten 2017. To år senere debuterte de i Sverige.

Med låten «Viva la vida» i 2024 tok det virkelig av her borte. Så kom idéen om den ultimate testen på broderfolkets dedikasjon og betalingsvilje: Kunne de fylle selveste Globen (som nå heter Avicii arena)?

Det ser ut som om gutta selv var ute på byen en tur i går, men de er blide, jeg får en klem og avtale om å prates backstage etter lydprøvene.

Spennende. Gutta har aldri gitt intervjuer til sånne som meg før.

Det er forresten helt unødvendig å bruke ordet «gutta» hele tida. Dette er voksne menn. Henrik har samboer, og både han og Knut kjøpte seg leilighet på Oslos vestkant i fjor. Men sjangeren deres innbyr gjerne til bruk av ordet guttastemning.

Heyy alle gutta!
Her flyter spriten
Vi er rusa alle mann

Tre andre norske band av samme sjanger skal varme opp (Kuselofte, Fjellrev og Tix). Musikken er kjennetegnet av driv og rytme, samt tekster som er perfekt egnet til å provosere foreldre.

Knut og Henrik inntar scenen for lydsjekk. Og idet musikken kommer på anlegget i den enorme hallen, skjer det noe.

Jeg ser rytmen forplante seg ut i kroppen til mange med hvite hjelmer på gulvet. Selv scenearbeidere med langt, grått hår og skjegg tramper takten.

Det er definitivt noe som funker her.

En helt galen beat

Utenfor arenaen har noen jentegjenger ventet i bitende kulde siden tidlig i morges.

Nå er det bare timer igjen. De snakker om akkurat det samme som jeg nettopp så utspille seg der inne:

– Beaten! Den er bare helt galen!! hyler fem venninner i kor. De er turnere og pleier trene til Soppgirobygget, forklarer de. Mens låtene «Viva la Vida» og «Bassiani» runger i hallen, slår de stiften og heier hverandre fram.

Jeg spør hva de syns om tekstene. De drar litt på det; de forstår ikke alt, og en del er kanskje ikke så kult, men jentene er løsningsorienterte.

– Det er en bra beat. Så får man velge om man vil høre på teksten eller på bassen, sier 15 år gamle Linn Juthberg og trekker på skuldrene.

Fulle igjen, null empati. Kaster ut damer med høy BMI.

Jentene gleder seg enormt. Dette bandet er soundtracket til ungdomstida deres.

Det har alltid vært motsatt.

Vi har slått svenskene på ski, men aldri i pop. Abba, Avicii og Ace of Base. Roxette og Robyn og Veronica Maggio – uendelig mange stjerner har glidd over grensa og inn i våre liv. Sverige er verdens tredje største eksportør av populærmusikk. Vi, deres nærmeste nabo, har tatt imot med åpne ører.

Vi har aldri påvirket svenskene tilbake på samme måte. Før nå.

Da svenske ungdommer endelig begynte å lytte til oss i hopetall, var det altså fest- og russemusikken som tok av hos söta bror.

NRK har sin del av ansvaret for det.

SKAM-effekten og «anti-woke»

Mari Hesthammer er musikkredaktør i svensk P3 og har fulgt svenskenes pop-smak i en årrekke.

– Da «SKAM» ble stort i Sverige, fikk svenskene øynene opp for russetida og ble veldig fascinert. Det var startskuddet, sier hun.

I årene etter pandemien har festsjangeren i både Norge og Sverige hatt en solid oppsving. «EPA-dunk» er en tilsvarende svensk sjanger, i utgangspunktet forankret i råning.

– Partymusikken i landene har mye til felles, den kan være veldig nihilistisk og mannssjåvinistisk, det er fest uten noe høyere budskap, sier Mari.

Sverige har en tradisjon med såkalt «kjønnsrock», à la Björn Rosenström. Det finnes absolutt svensk musikk av den mer «dirty» typen, sier Mari. Men takket være mengden russemusikk har Norge havnet et hestehode foran på produksjonssiden.

Hun sammenligner bølgen med «recession-pop» som oppsto etter finanskrisen i USA rundt 2010. I en dyster økonomi lagde artister som Katy Perry og Black Eyed Peas ukomplisert festmusikk.

At russelåtene har en tydelig ung tone (som nevnt: provokasjon står sentralt), eksplisitt på hard festing og rusbruk, passer inn i en mørk og truende samtid midt på 2020-tallet, mener hun.

– Dette er «anti-woke», perfekt for dem som mener at verden ellers er for politisk korrekt. Og dette er en sterk strømning, sier hun.

Viva la rolig liv

Lydprøvene er unnagjort. På backstageområde er det ikke noe som vitner om haraball, foreløpig.

VI blir plassert i sofaer med svarte fleecepledd over. Et kjøleskap med cola, redbull og folköl, pent oppskåret frukt. Hva er hemmeligheten bak låtenes appell? lurer jeg på.

– Det er egentlig bare kødden tekst, mye bass og allsang, sier Knut.

– Hvor henter dere inspirasjon til låtskrivinga?

– Godt spørsmål, sier Henrik og ler.

– Fra alt mulig, egentlig. Men det er liksom ... andre låter og bare hverdagen, egentlig, mener Knut.

– Lever dere selv det livet dere synger om?

– Nei! Nei, vi har et ganske rolig liv, egentlig.

«Rolig liv» er ikke et stikkord for det som skal skje videre i kveld.

Koselig med kokain

Har med øl, har med sprit. Har en nese som er hvit.

I Avicii arena er det straks konsertstart. Med vennlig, men bestemt hånd blir vi skjøvet ut av garderoben.

Musikken handler mye om bruk av rusmidler. Som i deler av hiphopsjangeren kommer dopreferansene tett. Gjerne uten fnugg av subtilitet.

Ta Fjellrev, det ene oppvarmingsbandet, tre hvitkledde gutter som åpner showet med en video som viser snøvær. Jeg vil ha tre gram når jeg er ute, for det holder ikke med to, synger de.

Så er det like før hovedattraksjonen står på scenen. Nedtelling, en digital dombjelle med en pung under – ja, du leste riktig:

... og endelig, flammer og Knut og Henrik med hver sin mikrofon.

Mengden på gulvet elsker det.

Bak meg på tribunen står Staysman og kjenner på de nye overarmsmusklene til Tix, begge ser glade ut. For noen er kultureksporten Norge leverer i kveld, egnet til å skape stolt nasjonalfølelse.

Det er også mulig å kjenne på en bitteliten bismak.

Festkulturens skyggesider

Ofte snakker vi om behovet for å «skille kunstneren fra verket» når kjipe folk har lagd kunst vi vil høre på eller lese. Det føles liksom motsatt i dette tilfellet.

Kunstnerne, Knut og Henrik, har ingen skandaler på CV-en.

De er greie mot alle. Etter konserten skal foreldrene deres og søsken komme backstage. Stolte mødre skal klemme guttene sine.

Så er det verket. Soppgirobygget (og de andre i sjangeren) har i tillegg til mye hyllest av kokain sørget for at sexismen flyter fritt.

Tar damer hjem fra byen og da vet du hva som skjer
Jeg slikker ikke dås så sett deg på den og roter
Jeg tar det jeg vil ha og ser deg aldri mer igjen
Gutta gir beng

Samtidig som russelåtene gjaller på svenske og norske fester, ruller rettssaken mot Marius Borg Høiby. Den inneholder detaljerte referater fra en grenseoverskridende festkultur.

Med feeden full av disse rapportene kan guttastemningen i låtene føles som noe mer enn bare «kødden tekst».

Bandet selv kjenner ikke på ubehag.

– Tekstene våre er en humoristisk overdrivelse av norsk festkultur, sier Knut.

Russelåter har alltid vært grove, og har alltid vært ute etter å provosere, og det klarer de jo gang på gang, mener duoen.

Den harry fetteren fra bygda

Soppgirobygget har ikke fått særlig mye kred for kunsten sin.

For å sitere dem selv: Gutta gir beng.

– Det er gøyere at vi kan spille her for 10.000 svensker enn at vi blir invitert på P3 Gull, liksom, sier Knut.

De vil heller nå folket enn bransjen. Som russeartister på tiende året er det klart de har spurt seg hvor lenge denne sjangeren er for dem. Men samtidig: Businessen går jo så det griner.

Og det er kanskje ikke så rart? Unge svensker trenger også å danse og drikke som om morgendagen ikke finnes, før voksenlivet fester sitt klamme grep. De vil ha musikk som er breial og basstung, og som bekrefter noen fordommer om lillebror Norge i samme slengen.

Mari Hesthammer forklarer det slik: Svenskene syns vi er harry fra før («oljerike pappagutter, bondske») – ja, de smiler gjerne litt overbærende av hele den norske greia.

– Og de syns alt som synges på norsk, er veldig «gulligt», sier hun.

Svenskene er rett og slett ikke så gode på språket vårt.

Jeg vet ikke om gulligt er ordet jeg ville valgt, men klimaks nærmer seg i Avicii arena. Den største hiten «Viva la vida» runger for tredje gang ut over en diger moshpit.

Jentene på første rad får mer vann av vaktene. Alle gutta foran meg er i baris.

Uten å merke det har også jeg begynt å trampe takten.

Pyroen varmer, og jeg kjenner et sterkt ønske om å ikke være så forbanna edru.

Dette livet er et kjør
Ja, så fuck å være edru, vi kan sove når vi dør

Mer om festmusikken her: