Norgespris er et dårlig plaster på politikken som har gitt oss et ustabilt strøm­marked

GJESTEKOMMENTAR: Å dekke til prissvingningene i strømmarkedet med norgespris er strutsepolitikk. I stedet burde vi ta et oppgjør med politikken som har gitt oss et ustabilt strømmarked.

Energiminister Terje Aasland (Ap) under en pressekonferanse om norgespris tidligere i år. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

I likhet med svært mange andre nordmenn, særlig på Sør-Vestlandet, bestilte familien norgespris på strøm i september. Med det har vi bundet oss til 50 øre per kWh ut 2026. Skattebetalerne dekker alt over det. Til gjengjeld betaler vi ekstra når prisen er under 50 øre. Dermed slipper vi å forholde oss til strømpriser som svinger som en jojo i takt med skiftende vær, fyllingsgrad i magasinene, og eksport til land uten fungerende energimarkeder.

Får betalt for å bruke strøm

Vi signerte ikke norgespris for å slippe prissvingninger i seg selv. Valget var, enkelt og greit, motivert av at prisen i gjennomsnitt har ligget over 50 øre de siste årene. Dersom det fortsetter, noe jeg tror det vil, går vi i pluss. Vi vil være i en situasjon hvor staten betaler oss for å bruke strøm, oftere enn vi vil være i en situasjon hvor vi betaler staten for å bruke strøm. Hadde det vært et alternativ å ta imot det forventede pengebeløpet direkte, heller enn å få dem indirekte gjennom strømsubsidier, ville vi selvfølgelig slått til på det.

Det er fint at husholdningene blir kompensert for høye strømpriser, men kompensasjonen burde være frikoblet fra hvor mye strøm folk bruker. Når pengeutbetalingene avhenger av hvor mye strøm de bruker, og når de bruker den, ender vi med å gi mest penger til dem som bruker mest strøm, når tilgangen på strøm er minst. Siden folk med mye penger i snitt bruker mer strøm betyr det at du får mer subsidier desto rikere du er.

Ordningen vil i tillegg gi mindre effektiv bruk av samfunnets ressurser. Og kan, som redaktør i EnergiWatch.no, Anders Lie Brenna, som kommer til Kåkånomics denne uken for å snakke om norgespris, har skrevet godt om i Aftenposten, utfordre stabiliteten i strømnettet.

Dårlig bruk av samfunnets ressurser

Markedspriser tjener flere viktige funksjoner. En av dem er at prisen gjenspeiler den faktiske verdien av strømmen. Altså hvor ettertraktet en enhet strøm er. Markedsprisen gjør at strømmen brukes mer effektivt. Dersom en kWh koster mer enn du er villig til å betale, lar du være å kjøpe den. Gjennom å la være å kjøpe den, frigjør du den til noen andre, som har en betalingsvillighet som overgår prisen. Et system hvor alle forbrukere står overfor den samme strømprisen gjør at vi bruker strømmen der den skaper mest velferd.

Med norgespris står vi ikke overfor de samme prisene. Vi får ulike priser mellom dem som har signert og dem som ikke har signert norgespris. Desto flere som tegner norgespris, desto større vil prisforskjellen kunne bli. Når en stor del av befolkningen ikke justerer forbruket sitt ned i møte med høye priser, vil disse bidra til å øke etterspørselen når prisen er høy, noe som gir enda høyere priser for dem som ikke har norgespris. Norgespris kan altså presse opp prisene i markedet for alle som ikke er skjermet. Hvor stor denne effekten er avhenger av hvor mye folk i utgangspunktet tilpasser forbruket sitt etter prisene. Estimatene på det spriker. Mange peker på at effekten er liten ettersom strøm er ett nødvendighetsgode, men større på lengre sikt. Men det er rimelig bred enighet om at priskanalen finnes, i strømmarkedet så vel som i andre markeder.

Muligheten til å signere norgespris øker også prisforskjellen mellom bedrifter og husholdninger. Strøm kan konsumeres direkte, eller den kan brukes til å produsere andre konsumgoder. Når jeg baker et brød, betaler jeg 50 øre per kWh. Når bakeren gjør det samme betaler bedriften markedspris. Når prisen er over 50 øre, vil en uhensiktsmessig stor andel av strømmen kunne finne veien direkte til husholdningene. Og motsatt når prisen er under 50 øre. Begge deler utgjør en samfunnsøkonomisk kostnad.

Høye priser har også en funksjon

Politikerne har begrunnet norgespris med at husholdningene må skjermes mot tidvis veldig høye priser. Når husholdningene skjermes mot ekstremprisene, settes en annen viktig funksjon ut av spill. Høye priser oppstår når det er knapphet på noe. Prisen sender et signal til produsentene om at de skal produsere mer, og til forbrukerne om at de skal forbruke mindre.

Strømmarkedet skiller seg fra andre markeder i at vi trenger at produksjon og forbruk er identisk til enhver tid. Vi må produsere like mye som vi forbruker, hver dag, hver time og hvert sekund. Det gjør at prisene, gjennom å påvirke hvor mye som produseres og hvor mye vi forbruker, spiller en enda viktigere rolle i strømmarkedet, særlig i ekstremsituasjoner hvor det er stort sprik mellom tilbud og etterspørsel.

Når strømprisen virkelig går til himmels, vil produsentene ha insentiver til å produsere så mye de klarer. Men det finnes en grense for hvor mye strøm det går an å produsere til enhver tid, særlig i en situasjon hvor mer og mer av energiproduksjonen vår er avhengig av vind og sol. Vi kan havne i en situasjon hvor det simpelthen ikke er mulig å øke produksjonen ytterligere. Da er vi helt avhengige av at folk responderer på de høye prisene, og justerer ned forbruket. Med norgespris vil folk mangle insentiver til å tilpasse seg ekstremsituasjonene. Det kan i verste fall føre til at strømnettet får problemer.