Norge risikerer å bli fanget og forlatt av USA

En frykt er at USA nå handler i strid med, og er en direkte trussel mot, norske interesser, skriver Ingeborg Nortvedt Bjur. Foto: Nathan Howard/Reuters/NTB

Hvordan skal vi nå forholde oss til vår «nærmeste allierte»?

Det vestlige fellesskapet rives ned innenfra. I fem uker har USAs president levert det ene mer sjokkerende bidraget enn det andre. Bekymrede beslutningstagere markerer avstand til det som skjer, snakker om europeisk opprustning og å styrke Ukraina. Men villrede råder om hvordan Norge faktisk skal forholde seg til USA som sin nærmeste allierte.

To utfordringer gjør seg fremdeles gjeldende – som til sammen utgjør en tredje: 1) bortfallet av den amerikanske sikkerhetsgarantien, 2) at USA som alliert truer Norges interesser, og 3) at måtene å besvare de to første virker uforenelige.

Problemene som sådan er ikke nye i norsk sammenheng – eller i sikkerhetspolitiske allianser generelt. Men i Trumps andre periode har de antatt former som gjør at gamle strategier for å besvare dem mildt sagt knaker i sammenføyningene.

Frykten for å bli forlatt

USAs militærmakt er avgjørende for å avskrekke et angrep på Norge – og bekjempe angrepet dersom avskrekkingen skulle feile. Den erkjennelsen har ligget fast i norsk sikkerhetspolitikk siden andre verdenskrig. Derfor har frykten for bortfall av USAs interesse vært overhengende like lenge.

Svaret på utfordringen har vært å invitere amerikanerne inn og holde seg inne med dem ute. Det har antatt ulike former i møte med svingningene i internasjonal politikk, det være seg å «nagle» den amerikanske militærmakten til forsvaret av Norge både bilateralt og gjennom Nato-strukturer, sende norske soldater til Afghanistan, eller seile en norsk fregatt i Stillehavet.

Norske myndigheter har hatt et viktig kort på hånden i det arbeidet. Det er i amerikansk egeninteresse å drive sikkerhetssamarbeid, især etterretning, med Norge i nord. USA er ikke tjent med at russiske ubåter med atomvåpen får snike seg ubemerket fra Kolahalvøya ut i Atlanterhavet og vake på dens østkyst. Derfor virker det usannsynlig at USA vil bryte med Norge, som har orkesterplass for å oppdage ubåtene før de kommer så langt.

Etablerte og langvarige samarbeidsstrukturer mellom Norge og USA, ikke minst i de delene av embetsverket som ikke er på valg, har vært viktige for kontinuitet i arbeidet. I forrige Trump-periode var dette en gjennomgangstone fra Solberg-regjeringen. Man måtte se bakenfor presidentens tvitring, til det USA – og systemet – faktisk gjorde. Selv om presidenten var kritisk til alliansen, forsterket USA forsvarssamarbeidet med Norge.

Men Norges tilnærming hviler på to premiss som vi ennå ikke vet om vil holde under Trump denne gangen. Det ene er at USA betrakter Russland og deres atomubåter som en strategisk trussel de faktisk trenger allierte til å håndtere. Det andre er at det fremdeles vil finnes folk i det amerikanske systemet som forstår sammenhengen mellom amerikansk egeninteresse og forsvaret av Norge – og er villige til å stå opp for den sammenhengen.

Om de premissene faller, spiller det da noen rolle hvilken invitasjonspolitikk Norge fører?

Frykten for å bli fanget

Den andre frykten er at USA nå handler i strid med, og er en direkte trussel mot, norske interesser. Skepsisen til stormakter og USA, aktsomheten mot å avgi suverenitet i norsk utenrikspolitikk, har handlet om flere ting. Frykten for å bli trukket inn og «fanget» i sammenhenger som strider mot småstatens interesser, er blant dem.

For å unngå å bli fanget i et rent stormaktsspill har Norge til dels forsøkt å holde USA på armlengdes avstand, uten at det undergraver nødvendig militær støtte, men også arbeidet for å ramme inn makt i flernasjonale strukturer. I dette arbeidet har det vært mulig å vise til verdiene som alliansen og det vestlige fellesskapet er bygget på: demokratiske prinsipper, internasjonal rett. Selv om Vestens tidvis hykleri og avvik fra disse prinsippene har gjort seg gjeldende, har det eksistert et rom for å appellere til dem.

Men eksemplene på at det liberale verdifellesskapet nå henger i en tynn tråd, er overveldende. USA har blandet seg inn i demokratiske valg i Europa, den amerikanske presidenten utelukker ikke bruk av militærmakt for å overta en allierts territorium, og USA har stemt mot flertallet av europeere og med Russland i FN om Ukraina.

Vil balansegangen fortsatt gi gevinst?

De to utfordringene er vanskelige å diskutere samtidig fordi de altså har fordret to tilsynelatende uforenelige svar: Det første er å styrke samvirket med USA også bilateralt, det andre er å holde en viss avstand til det og vektlegge internasjonale strukturer. Den offentlige debatten preges ofte av utspill knyttet til hvilken av de to som må tillegges mest vekt. Er det viktigste å ikke bli forlatt, eller er det viktigste å ikke bli fanget?

I praksis har svaret vært at man har drevet en ofte vanskelig balansegang mellom de to, der hovedmønsteret likevel er at sikkerhetsgarantien har hatt forrang. Det å la seg fange litt har tilsynelatende vært akseptabelt både fordi gevinsten har vært en garanti i retur og fordi man har hatt et visst rom til å stå ved småstatens interesser.

Et problem nå er at begge utfordringene fortsatt må møtes, samtidig som usikkerheten rår om balansegangen vil gi gevinst og en garanti i retur. Selv om styrkingen av både norsk, nordisk og europeisk forsvar settes på steroider, er det høyst uklart hva som skal til for, og om det i det hele tatt er mulig, å erstatte USAs militærmakt og atomparaply. Det er også et åpent spørsmål hvordan man skal forholde seg til de høyreradikale kreftene som er på full fremmarsj i Europa. Antagelig kommer Norge, enn så lenge, til å jobbe for å holde på den amerikanske interessen.

De potensielle dilemmaene står i kø. Hva gjør norske myndigheter, med en fortsatt interesse av å holde seg inne med det amerikanske forsvaret, hvis det kommer en forespørsel om å bidra til å skipe palestinere vekk fra Gaza? Patruljere med amerikanske styrker rundt Grønland? La Putin etablere noe militært nærvær i Barentsburg på Svalbard? Hvis Trump ser seg tjent med det, virker han troende til å si at denne typen innrømmelser kan inngå som forutsetninger for å opprettholde sikkerhetsgarantien, samtidig som han pr. nå også virker troende til å fravike forpliktelsen uansett om Norge etterkommer hans ønsker eller ikke.

Slik risikerer Norge å bli fanget og forlatt samtidig.