Norge er for dårlige på å hjelpe unge inn i arbeidslivet

AFTENBLADET MENER: Norge er for dårlige på å hjelpe unge inn i arbeidslivet.

Bistanden unge utenfor jobb og utdanning får, er ikke god nok. Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Før helgen refset Riksrevisjonen norske myndigheter. Denne gangen for at de ikke hjelper flere unge over i utdanning eller arbeid. Riksrevisjonen slår fast at tiltakene de har, ikke er tilstrekkelig tilpasset unge med sammensatte utfordringer, og at unge med psykiske lidelser ikke får en god nok oppfølging av Nav og helsetjenesten.

I Norge har vi knyttet økonomisk bistand stramt til diagnoser. Riktig nok kan unge som ikke har vært i arbeid, få det som heter arbeidsavklaringspenger i en periode, men rådgivere hos Nav har tidligere sagt at det ikke er lenge nok til at de får dem inn i utdanning eller arbeid. Det tar ofte lengre tid. Da er det bare uføretrygd som gjelder, for å få en slags inntektssikring. Nav har ønsket seg mer fleksible ordninger.

I våre nordiske naboland er ytelsene annerledes. I Finland kan du få dagpenger, selv om du ikke har vært i jobb. I land lenger sør i Europa, er det vanligere at unge uten jobb blir forsørget av familien. Dermed er det ikke sikkert de synes i statistikken. Den totale arbeidsdeltakelsen i Norge er fremdeles høy, uansett land vi sammenligner oss med.

Men det er likevel svært viktig å hjelpe flere unge inn i arbeidsliv eller utdanning. En ting er at vi trenger all arbeidskraft vi har, men minst like viktig for helse og livskvalitet er det å kjenne at du er med og bidrar det du kan, at du er en del av et fellesskap.

Ifølge Riksrevisjonen har nesten 70 prosent av de unge på arbeidsavklaringspenger en psykisk diagnose. Mange av dem har en lettere psykisk diagnose, som man kan tenke seg kan gjøre det mulig å jobbe litt, eller komme i jobb etter hvert.

I Storbritannia spør de ikke hvor syk du er, men hvor frisk du er. Hvor mye kan du jobbe? Er det 10 prosent, er det 20, er det mindre?

Det krever selvsagt ordninger som er tilpasset, ordninger som kan tøyes og krympes og beveges. Og at ikke økonomien hver gang blir med på samme seilasen.

Da må det bli lettere for arbeidsgivere å la noen jobbe i små stillinger, og det bør også bli en oppgave arbeidsgivere påtar seg.

Samtidig må myndighetene forholde seg til hvor sammensatt denne gruppen er. Mange er alvorlig syke, skadde, eller har alvorlige, varige funksjonsnedsettelser. De skal ha uføretrygd, og de skal slippe å måtte rettferdiggjøre det år etter år.

Vi må bort fra at diagnosene er eneste vei til en viss inntektssikring for den som ikke har vært i arbeid, og bort fra at skillene mellom arbeid og trygd, syk og frisk er for bastante. Ingen politiske partier kan sies å ha lykkes i det arbeidet.