Nordmann utfordrer verdenseliten i brevdue-race

1 week ago 19

Høsten 2024 solgte Tom Arne Skofterød hjemmet sitt i Norge, sluttet i jobben, kvittet seg med eiendeler og dro fra kjæresten som han har hatt i 27 år.

Drømmen om å konkurrere i den internasjonale brevdueeliten ble til slutt så sterk at han bare måtte dra.

Tom Arne tok med seg duene sine og flyttet til Belgia der brevdue-race er big business.

Nå debuterer han som eneste nordmann på den internasjonale duescenen.

Dagen da alt startet

– Jeg fanget min første due på gaten.

Så enkelt var det.

Som barn ble Tom Arne Skofterød sendt alene til tannlegen rett bak Rådhuset i Oslo. En dag, etter gaping og boring, fanget han en bydue og tok den med seg hjem.

– Jeg tror mor angret på at hun sendte meg til sentrum alene, sier han.

Det ble duer i kjelleren, duer i hagen og etter hvert, dueløp i Norge.

Til slutt sto det to kongepokaler på peishylla, og norske forhold ble for puslete for Tom Arne.

Han ville konkurrere i duesportens hjemland.

Men først en forklaring på hvordan et due-race foregår.

Kappflyvning

Duer flyr fort.

Høyeste hastighet målt noensinne er 177 kilometer i timen.

Men mye viktigere – du vet hvor de flyr. De flyr hjem.

I et due-race transporteres alle fuglene til et avtalt sted og slippes ut samtidig. Deretter flyr de hjem til sine respektive bo, som kalles et dueslag.

Fordi man registrerer nøyaktig avstand fra slippstedet til alle dueslagene som er med i konkurransen, kan man regne ut hvilken due som fløy raskest.

Belgiske duer er kjent for å være verdens beste.

Den aller dyreste noensinne, med det klingende navnet New Kim, ble solgt for 1,9 millioner dollar (ca. 20 millioner kroner) til en kinesisk millionær i 2020.

Faksimile som viser oversikt over verdens dyreste brevduer

Duer er en del av Belgias sjel.

Slik har det vært i flere hundre år. Derfor var det aldri noen tvil om hvor Tom Arne skulle flytte med fuglene sine.

Nytt hjem

Vi er noen mil øst for Antwerpen.

Her bor Tom Arne Skofterød nå.

Da han kjøpte eiendommen i tettstedet Berlaar, var det både dueslag i hagen og spor av diamantsliperi i kjelleren.

– Typisk belgisk, sier han.

Tom Arne Skofterød triller noen duekasser.

Det er en lørdag formiddag i august.

Om mindre enn et døgn skal duene til Tom Arne ut i konkurranse, og nå må de trene.

Det må de hver dag.

Tom Arne åpner dueslaget, og ut fyker en flokk grå duer.

Tom Arne Skofterød slipper duer ut av dueslaget.

Det synes ikke utenpå at disse fuglene er idrettsfugler. Tvert imot, de ser forbløffende vanlige ut.

Flokken flyr rundt og rundt i store sirkler over hagen.

For hver omdreining flyr de stadig høyere til de bare er små prikker oppe ved skyene et sted.

Da Tom-Arne skulle velge bosted i Belgia, fikk han råd fra sin mentor om å kjøpe et hus 10 km øst for den lille byen Lier.

– Duene liker dalen her, sier Tom Arne, som stadig speider opp mot flokken på himmelen.

Et blikk på landskapet gjør meg skeptisk til påstanden hans.

– Det er jo paddeflatt her, sier jeg.

Tom Arne trekker på skuldrene uten å ta øynene bort fra fuglene som nå må være helt inne i skyen.

– Duene ser at det er en dal her i hvert fall, sier han.

En ganske vanlig due

Alle søppelspisende duer du ser i alle byer verden rundt, er etterkommere av tidligere tamme duer, det som på norsk kalles brevduer.

En gang i tiden var de viktige. Duer krever lite, kan spises og fungerer utmerket som postbud.

Derfor trente man dem i noen tusen år til å trives i nærheten av oss mennesker. Resultatet av dette lange vennskapet ser vi overalt der de nikker seg gjennom livet i byene våre.

Enkelte mener at duer er «rotter med vinger» og synes de er skitne og ekle, men de var en gang høyt verdsatte og bærer på mystiske egenskaper som ingen kan forklare.

For hvordan finner duer veien hjem selv om de befinner seg 1000 kilometer hjemmefra på et sted de aldri har vært før?

Ingen vet sikkert hvordan de gjør dette.

Men hjemme venter partneren, for duer er monogame og danner par for livet.

Da blir drivkraften hjem stor.

Trening

En snau time etter at duene til Tom Arne ble sluppet ut for dagens morgenøkt, har alle fuglene kommet tilbake.

Det vil si, en gjeng har valgt å sette seg på taket av dueslaget.

Tom Arne øver på å få fuglene til å gå inn i huset når han plystrer.

– Egentlig skal du bare plystre én gang, sier han etter plystring nummer fem eller ti.

Tom Arne Skofterød plystrer på fuglene sine.

Det er nemlig veldig viktig at duene lander akkurat der de skal.

Foran duenes inngang er det et rødt felt dekket av sensorer. Disse registrerer om en fugl har landet ved å lese av chippen på duens fot.

I en konkurranse sendes denne informasjonen til en server som regner ut hvilken due som fløy fortest av alle.

Men selv om datamaskiner utgjør en sentral del av et moderne dueløp nå, er dette likevel en sport med lange tradisjoner.

De fattiges veddeløpshester

Å konkurrere med duer ble oppfunnet av småkårsfolk og industriarbeidere. Noen duer hadde man jo alltids penger og plass til selv om inntekten var snau.

Fuglene ble kalt «fattigmannens veddeløpshester», og verdens første due-race ble gjennomført i Belgia i 1818.

Siden spredte sporten seg til Nederland, Tyskland og Storbritannia, der særlig Nederland puster Belgia i nakken når det gjelder å ha de aller beste duene.

Men ting er i endring.

Rike folk fra Asia har fått øynene opp for due-race, og det tar ikke lang tid fra man kaster et blikk på dagens duesport til en oppdager kinesiske penger.

Et av Belgias fremste dueslag heter nå Roziers-Xiang etter at Xiang kjøpte opp Roziers.

Der er det virkelig vei i vellinga.

Fortsetter dette i samme tempo, vil tyngdepunktet i internasjonal duesport skifte verdensdel på sikt.

Men foreløpig er Belgia kraftsenteret for den som er interessert i duer.

Den tradisjonelle dueoppdretteren

Carl Lambrechts er av den gamle typen fancier, som er ordet for en dueoppdretter.

Carl kan føre duehold mange generasjoner bakover i slekten.

Ryktene sier at han tjener adskillig mer penger på duer enn sin vanlige jobb som postmann (ja... nettopp. Han er også postbud. Kan det være en tilfeldighet?).

– Vi belgiere tjener penger på fire ting, sier Carl og nøler litt for å huske de engelske ordene for de fire tingene som skal sies. Så kommer det: øl, sjokolade, diamanter og duer.

Carl smiler av sin egen vits mens han holder en due tett inntil solar plexus. Når han legger duen fra seg, ser jeg at den mørke skjorten hans er slitt akkurat der han holdt fuglen.

– En god due skal føles rund som en bolle, men likevel oppleves som lett, forklarer han.

I tillegg skal de tre øverste fjærene på vingen være like lange, og butte i enden som på en smørkniv.

Men aller viktigst er vingemuskelen. Den bør være kraftig.

Duer kan få opp til fem kull i året.

Hvem som blir paret med hvem, bestemmes ut fra hvilke egenskaper eieren ønsker at ungene skal ha.

– Er det sant at du tjener mer penger på duer enn som postbud?

Carl svarer ikke.

Bak huset har han kjøpt opp et stort stykke land der en flokk velholdte hester går rundt og gresser.

Det er åpenbart at noen tjener penger i bransjen, men det er ikke et tema folk ønsker å snakke om.

Kritikk

De vil ikke snakke om kritikk av sporten heller.

Den britiske dyrevernalliansen PETA påpeker at konkurranseduer må fly gjennom vind og storm, tåle ekstreme temperaturer, krysse hav og lange avstander, og ikke minst unngå rovfugler og jegere. De kaller dueløp for dyreplageri og mener å kunne påvise at svært mange fugler omkommer underveis.

Foreløpig har konsekvensen av PETAs kritikk vært at kong Charles har trukket seg som beskytter av det britiske dueraceforbundet.

Jeg stirrer inn burene til Carl Lambrechts hvor fugler sitter vaglet opp i etasjer. Det forekommer meg at livet som due må være gørr kjedelig. Dessuten må det føles ubehagelig og frustrerende å bli fraktet hundrevis av kilometer unna når du har kjæreste eller unger hjemme.

I duesporten kaller man dette for motivasjon.

Når jeg spør om ikke det er dårlig gjort å sperre fugler inne i et hus 23 timer i døgnet, svarer Carl Lambrechts at det er frivillig å komme hjem.

– De kan jo bare bli med en annen flokk hvis de vil, sier han og mener dette beviser at duene liker seg hos ham.

Tom Arne tilføyer at duene bare gjør som toppidrettsutøvere flest – trener, sover og spiser.

Kvelden før løpet

Kvelden før due-racet blir alle deltagere med vinger skannet og registrert i lokale klubber rundt i landet.

Tom Arne Skofterød registrerer duer før løp.

Tom Arne registrerte 79 duer. Carl Lambrechts valgte å stille med 10.

– Nå må vi vente på duetaxien, sa Tom Arne.

Da taxien dukket opp rett før midnatt, føltes det helt uvirkelig. Taxien var en diger, gul trailer hvor det sto skrevet «duetaxi» på siden.

Og ikke nok med det, slike duetaxier finnes det flere hundre av i Belgia.

Det var kanskje i dette øyeblikket jeg forsto hvor stort brevdueløp er.

Konkurransen

Tidlig søndag morgen midt i august ble 19.393 duer sluppet ut et sted syd i Belgia.

Siden Tom Arnes duer er ungfugler født nå i år, har de bare lov til å fly distanser på opp til 200 kilometer.

Først i 2027 er duene hans gamle nok til å være med på det store 1000 kilometer-løpet fra Barcelona, selve juvelen i duesporten.

Men dagens ungfugl-race kunne gi svar på om de hjemmeavlede duene er gode nok til å konkurrere med de beste i verden.

Tom Arne slo på PC-en for å følge med på konkurrentene.

Blikket hans vekslet mellom å se opp på himmelen og ned på skjermen.

– Se der, sa han plutselig og pekte opp.

En vandrefalk.

Ikke et godt tegn. Vandrefalker spiser duer.

Plutselig stupte rovfuglen ned i angrep og forsvant ut av syne for oss.

Tom Arne satt ytterst på stolen uten å vite om det var en av hans duer som ble frokost der og da.

På PC-en tikket det inn meldinger om duer som allerede hadde landet hjemme hos seg selv, men disse fuglene hadde også kortere distanse å fly. Slaget var slett ikke tapt.

Spenningen var komplett da den første duen kom inn over hagen og viste tegn til å ville lande.

– Det må være en av min fugler, sa Tom Arne opprømt.