Noe er sykt med det norske fraværet

Denne uka kom en lenge varslet sykelønnsbombe. Sykefraværet fortsetter å stige, og er nå på det høyeste nivået siden svineinfluensaen herjet i de norske hjem i 2009.

Men i den grad det er en epidemi som florerer nå, så er det sykdommen «lettere psykiske plager».

Utbrent. Livskrise. Depresjonsfølelse. Stress. Slitenhet. Følelser vi alle kan kjenne på iblant eller noen vi kjenner.

Det er denne delen av fraværet som øker mest, og særlig i gruppa unge voksne. Kvinners sykefravær skiller seg ut.

Nyheten kom bare uker etter at Navs ferske tall viste at én av fem i yrkesaktiv alder står helt utenfor arbeidslivet. Særlig bekymringsfullt er det at utenforskapet blant de yngste går feil vei.

Annerledeslandet

I tillegg har Norge en langt høyere andel uføre enn i våre naboland.

Selv om noe kan forklares med at Norge har høy yrkesdeltakelse, så er utviklingen alarmerende.

Enda hvor mye godvilje man legger til så er det vanskelig å forklare hvorfor sykefraværet har gått ned og normalisert seg etter pandemien i sammenlignbare land, men ikke hos oss.

I en tid hvor mangelen på folk til å gjøre jobbene regnes som vår største utfordring, skulle vi tro det sto øverst på politikernes agenda.

Bare det legemeldte sykefraværet i andre kvartal i år, utgjør 8,1 millioner dagsverk.

Hvor mange varme hender i eldreomsorgen, stødige hender til å kjøre busser og ferger og kloke hoder til å undervise ungene våre utgjør ikke det?

Hvor stor betydning har ikke fraværet på alle budsjettene som skal legges og gå opp i landets kommuner, bedrifter, sykehus og øvrige virksomheter?

Og hvilken effekt har det på menneskers mestringsfølelse og helse å tidlig i livet bli sykmeldt fra arbeidslivet?

Det kanskje mest alvorlige med høyt sykefravær er ikke tapte kroner og øre, men at det altfor lett fører folk ut av arbeidslivet.

Det er ille nok når det hender folk på tampen av sin karriere. Særlig alvorlig er det for unge som står på terskelen til et langt arbeidsliv.

Knapt se, ikke røre

Med unntak av Venstre, nekter samtlige partiet å snakke om sykelønna. I alle fall når det er et kamera eller en mikrofon i nærheten.

Alle forsøk på å reise debatten kortsluttes med talepunktet at «man blir ikke friskere av å få dårligere råd». Og der var den debatten over.

Man trenger ikke være arbeidslivsforsker for å anta at færre vil sykemelde seg dersom man tapte penger. Selv om den rause sykelønnsordningen åpenbart bidrar til det særnorske fraværet, er det slett ikke like åpenbart hva alternativet er.

Problemet er skjevhetene det skaper og de uønskede konsekvensene. Det er lettere å sitte på fleksibelt hjemmekontor med forkjølelse i kroppen enn å stå på fabrikkgulvet eller jobbe på sykehjem.

Det vil kunne slå skjevt ut økonomisk, og tvinge noen på jobb som absolutt burde være hjemme.

Men når de nekter å røre sykelønna, skulle man tro politikerne hadde verktøykassa full av andre gode forslag.

Tro om igjen.

Alvoret i det høye sykefraværet står ikke i samsvar med politikernes sløve verktøy.

Hver eneste gang en politiker uttaler seg om sykefravær og utenforskap, høres det ut som dette er noe de oppdaget først nå. Og peker flasketuten på partene i arbeidslivet.

Men når det åpenbart ikke har virket, skulle man tro man var åpen og nysgjerrig på nye tiltak.

Tro om igjen. Igjen.

Hvis noen kommer med et forslag med et snev av kontrovers i seg, blir det skutt ned lenge før man rekker å invitere til debatt i Dagsnytt18.

Og det er alltid en sliter med alvorlig kreftdiagnose man dytter foran seg.

Jobben er problemet

Det eneste som virker ufarlig å si, er at arbeidsgiverne må ta et større ansvar.

Den største arbeidstakerorganisasjonen LO vil ikke engang være med på at sykefraværet er for høyt. Og i den grad den er det, er det arbeidsgivernes skyld.

Mandag starter LO og NHO forhandlinger om ny IA-avtale. Som landet har hatt i 20 år, uten synlige konsekvenser. Denne gang har NHO varslet at de vil tøffe seg opp og at de vil nekte å skrive under dersom sykelønnsordningen fredes.

Og det er også symptomatisk for den norske sykefraværsdebatten. Jobben er problemet.

Samtidig er det alarmerende trekk ved samfunnsutviklingen som burde invitere til flere debatter:

• Hva er det med samfunnet vårt som gjør at mange i sin beste alder ikke klarer å stå i jobb?
• Er det arbeidslivet som har endret seg eller er det tersklene for hva vi definerer som sykdom?
• Lar legene seg presse av pasienter som kommer ferdig diagnostisert og krever sykmelding?
• Burde det være andre ordninger for folk som opplever en eller annen form for krise, konflikt eller reaksjon i livet enn å gi det en sykdomsdiagnose?
• Lykkes Nav med å få folk inn i arbeid, eller nedprioriteres det i køen av de mange oppgavene de har?
• Synes arbeidsgiverne det er mest behagelig at folk bare er helt sykemeldt heller enn å bruke masse krefter på «nytteløs» tilrettelegging?
• Tenker og snakker vi om jobben som noe vi må sykmeldes og skånes fra heller enn som en del av løsningen?
• Eller er det rett og slett livet sjøl som kan bli for overveldende iblant?

Alle skjønner at problemene er sammensatt, og at det ikke finnes noen enkel løsning. Kanskje er vi for redde for å tråkke på tær eller mistenkeliggjøre hverandre. Men det må være mulig å snakke om dette med lavere skuldre.

For det høye fraværet rammer oss alle og angår oss alle.

Og det går åpenbart ikke over av seg selv.