NM i handlekraft

Det pågår for tida en hard politisk konkurranse om å vise handlekraft. Det handler om barn og unge som i stadig økende grad opptrer med vold og trusler, ran og tyveri. Kriminalitet.

Nå må de tas – er mantraet på tvers av vanlige politiske skillelinjer. Seneste eksempel er kronikken fra finansråd i Akershus, Tom Staahle (Frp). Der går han inn for å straffe også foreldre til ungdomskriminelle med bøter og frata dem kommunale boliger.

At sentrale Frp-politikere har uendelig tro på hardest mulig straff – nå også av foreldre – er dessverre ingen overraskelse. Det som overrasker, er at en kø av helt sentrale politikere fra ulike partier er nesten like handlingskåte.

Bur dem inne, sier Unge Høyre-leder Ola Svenneby. Andre handlekraftige politikere sier at vi må få mer politi. Vi må få flere unge i fengsel. Vi må få strengere fengselsstraffer. Vi må få nye og flere barnevernsinstitusjoner. Det må brukes fotlenker på 12-åringer og 14-åringer.

Det er en skremmende utvikling.

Trygve Slagsvold Vedum vil gi politiet flere maktmidler. Vi må bruke makt! Staten må kunne låse inne barn, sier finansministeren. Nå må vi ta tak i ungdomskriminaliteten. Statsministeren er enig.

Den kriminelle lavalderen må senkes. Det må settes inn drastiske tiltak, ropes det. Nå må det handles! Det skal svi, sier leder for Frp-ungdommen. Stopp innvandringen!

Unge Høyre-lederen vil vurdere å ta barnetrygda fra familier som ikke har klart å være gode nok oppdragere. Familier som har økonomiske og sosiale problemer.

Ta fra dem pengene. Handlekraft!

Plutselig handler alt om å vise handlekraft. Det som diskuteres, er tiltak mot barn og unge som fra tidlig barndommen har hatt ei skadelig sosial utvikling, som har blitt borte fra skole og utdanning, som aldri har kommet inn i vanlig arbeidsliv.

I stedet har de funnet mening og tilhørighet i skadelige grupper, gjenger. Der har de funnet det de følte at de trengte – for de trengte noe viktig som de ikke fikk hjemme, i skolen, i nærmiljøet.

Nå er de handlekraftiges løsninger å fjerne dem, rydde dem bort, stenge dem inne. Ta dem hardt.

Diskusjonen omkring den stadig økende alvorlige ungdomskriminaliteten, er et skremmende eksempel på et behov for å vise voksen handlekraft – totalt fristilt fra all kunnskap om hva som faktisk kan virke.

Mange rundt omkring slutter seg nok til forslagene om ulike former for maktbruk, tvang, fengsel, soning – og en blind tro på at bare det svir nok – ja, så slutter de nok med «trollskapen».

Ærlig talt – det er for dumt.

Det som kastes ut av forslag fra en rekke handlekraftige politikere, er tiltak som har et helt minimalt potensial til å minske kriminaliteten. Det er kunnskapsløst.

De som settes i fengsel – de kommer ut av fengselet. Gang etter gang. Tida i fengsel har de tilbrakt isolert eller sammen med kriminelle som har et enda lengre og verre rulleblad enn de unge. Tilknytningen til kriminelle miljøer blir styrket.

Erfaringene med lukkede barnevernsinstitusjoner viser hvor skadelige slike tiltak har vært.

Sosiale tilhørighet er helt avgjørende viktig for oss alle. De «handlekraftige» tiltakene fører alle til at sosialt skadde, allerede kriminelle unge, støtes enda lenger bort fra en normal oppvekst – og videre inn i sirklene til de som begår enda mer alvorlig kriminalitet.

Der finner de tilhørighet, der får de ros og klapp på skuldra hver gang de gjør det politikerne vil at de skal slutte med. Og det slutter de ikke med.

Alle de foreslåtte tiltakene sørger for at unge som fra tidlig barndom har hatt ei skadelig utvikling, finner stadig mer støtte og tilhørighet i grupper av kriminelle. Gjerne eldre kriminelle som lokker og truer dem med på stadig verre ran, trusler, vold.

Gjengen gir tilhørighet der vi andre vil stenge ute, stenge inne, bure inne – sånn at det svir.

Det kommer etter hvert til å svi for oss alle.