«Nesten like gøy som originalen»

Teater Innlandet har gjort flere smarte trekk i «Arve Leksnes»:

Tatt en kjent og kjær figur (Marve Fleksnes) og laget en karakter som ligner, latt en kjent norsk forfatter og satiriker skrive stykket (Knut Nærum) og plassert det hele lokalt, altså i Innlandet. Den lokale tilknytningen er ofte suksess­oppskriften for et region­teater.

Men her spørs det om ikke tanken på salige Marve er det aller største trekk­plasteret. I alle fall var teater­salen stapp­full i Hamar kultur­hus et par dager etter ur­premieren.

Og det er blitt en artig forestilling. Men den har potensial til å være artigere.

Data­senter? Nei!

Arve Leksnes, en ugift førti­åring fra Innlandet, mister jobben og flytter hjem til mor. Der må han få orden på livet sitt, og det er han ikke så god på.

Men så får han en idé, et slags kall: Han skal starte en folke­aksjon mot det planlagte data­senteret som skal bygges.

Uten særlig gode argumenter klarer han å stable en bevegelse på beina. Han vokser, han får likes, han får (kanskje) dame.

Det blir mer enn han klarer å håndtere, og han tabber seg ut så det synger – samtidig som han bretter ut den ene fordommen etter den andre.

Kultur­skatt

Komi­serien om Marve Fleksnes, «Fleksnes fataliteter», gikk sin seiers­gang på NRK mellom 1972 og 1988. Rolv Wesenlund spilte Fleksnes, og serien gjorde stor suksess i Norden.

Marve Fleksnes er en god miks av selvopptatt og stakkarslig, han er blottet for empati og fikser ikke det sosiale spillet så godt.

Han tramper hardest når han er på tynnest is og bedriver en slags kompenseringspsykologi som gjør ham til en latterlig figur.

Men så er det noe ved ham, noe som i årevis har rørt langt inni sjela til norske tv-tittere. Rolv Wesenlunds Marve Fleksnes kan regnes som en kultur­skatt.

På Teater Innlandet er det skuespiller Tom Styve som tar opp arven etter Wesenlund. Det er nok et smart trekk av Teater Innlandet.

Nærum + Styve = gøy

Når Arve Leksnes blir varm i trøya, blir stykket også morsomt. Tom Styve spiller seg inn i rollen, gradvis ligner han mer og mer på Marve.

Det er i de små detaljene spillet er aller finest: I måten han lager trut­munn på, i mimikken, i blikkene, i den plutselige tausheten og, selvsagt, i de lange tiradene.

Samt i den totale mangelen på sosiale antenner.

Styve har den samme insisterende innbitt­heten som Wesenlund hadde. I møte med Knut Nærums tekst forløser Styve replikkene på et vis som i de beste partiene virkelig får det til å svinge.

Derfor er det skuffende når forestillingen ikke virker ellevill nok, ikke drar komikken og det absurde langt nok. For her er store muligheter til å la Leksnes få utfolde seg enda mer.

Grå brems

Noe av grunnen til at potensialet ikke helt forløses, tror jeg handler om den episodiske strukturen.

Det er mange skift mellom steder, og over­gangene er ikke alltid så smidige. Regien gjør bruk av noen blackouts, og det er med på å dele stykket opp. Det episodiske oppleves som en humor­brems.

I tillegg setter Leksnes seg foran tv-en flere ganger og ser et program om aper, et grep som over­forklarer Leksnes’ situasjon.

Humoren ligger mest av alt i spillet og i samspillet, ikke minst mellom Cato Skimten Storengen i diverse roller (aller mest fornøyelig i rollen som en coach som blir fullstendig overkjørt av Leksnes).

Scenografien gir dessverre heller ikke ved dørene. Den er grå og monumental – og suger til seg humoristisk overskudd.

Smart komedie

Arve Leksnes er en alt annet enn likandes kar som vi likevel blir glad i fordi han speiler våre såre, ensomme sider.

Samtidig har stykket noen alvorlige undertoner.

På sitt mørkeste minner Leksnes om barnslige, selv­opptatte verdens­ledere som sentrerer alt rundt seg selv – og samtidig om den uforutsigbare einstøingen du er redd hva kan finne på. Derfor er det ikke bare gøy, «Arve Leksnes» kommer med en bismak.

Selv om Teater Innlandet kunne dratt humoren noen hakk lenger, latt Leksnes få spinne seg villere, så er det gøy, det de har fått til. Dette er mest av alt en smart komedie.

Noen klisjeer er ikke til å unngå (som den yoga-trenende moren Agnhild), men det får gå.

En ting er uansett sikkert: Teater Innlandet har funnet den perfekte (F)Leksnes.