Nei, de kan ikke bare sykmelde seg

KOMMENTAR: Før måtte du spy eller ha diaré og feber for å bli hjemme fra kommunestyret eller Stortinget. Nå holder det at du ikke føler deg bra.

Sissel Knutsen Hegdal er sykmeldt. Mange som ikke aner hvordan helsetilstanden hennes er, mener hun ikke burde vært sykmeldt. Foto: Carina Johansen

Ja, ja, det er et billig poeng, I know. På fredag var Kari Nessa Nordtun ute og luftet Arbeiderpartiets nye kalle-en-spade-for-en-spade-strategi.

– Det har blitt for enkelt å holde barna hjemme fra skolen, sa ministeren.

– Før var nok terskelen høyere. Du ble hjemme om du hadde feber eller diaré eller spydde. Nå blir barn hjemme om de har vondt i hodet eller vondt i magen, sier hun. Men å holde barnet hjemme kan gjøre vondt verre. For da tar barnet med seg holdninger som ikke går i arbeidslivet, sa Nessa Nordtun, litt sånn svogerforskningsaktig.

I verste fall tar de med seg disse dårlige holdningene inn i politikken. Kommunestyrer og Stortinget er snåle steder, i randsonen av arbeidslivet, men det mest omtalte sykdomsfraværet den siste tiden stammer fra denne kroken av arbeidslivet.

Sissel Knutsen Hegdal – sykmeldt.

Olaug Bollestad – sykmeldt.

Leiv Rune Mjølsnes – sykmeldt.

Ørten andre politikere har blitt sykmeldt, og folk reagerer. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått dette spørsmålet de siste ukene. Atte du, disse politikerne, kan de liksom bare sykmelde seg når det blir litt motvind?

Svaret er nei. Det kan de ikke.

Verden raser sammen

Vi kan ta det formelle først. Ingen kan sykmelde seg. Legen kan sykmelde deg, hvis du kvalifiserer for en sykmelding. Det er kun i Norge setningen «jeg sykmelder meg» finnes, og den er ikke sann. Leger sykmelder, og de har gjerne både lang utdanning og erfaring, og dermed vel så godt grunnlag som for eksempel undertegnede til å si hvem som er syke og hvem som er friske.

Det gjelder også politikere.

At vi synes de burde stå i det, svare på alle spørsmål og tåle kritikken, gjør ikke politikere det grann friskere. Å si de løper og gjemmer seg er for enkelt, for du og jeg er ikke inne på fastlegekontoret når de sitter der med en verden som har rast sammen.

Om legene generelt er for slepphendte med å skrive ut sykmeldinger? Det er godt mulig, men det er bedre at legene avgjør dette enn at journalister, rørleggere, smeden, futen, fogden eller nestledere i folkedypet gjør det.

De må svare for seg

Problemet for politikerne, som Bollestad, Knutsen Hegdal og Mjølsnes, er at sakene de står i, ikke blir sykmeldt. De ruller og går. Spørsmålene må ha svar, fordi det handler om folk i viktige posisjoner i samfunnet. De kan godt bli sykmeldt, men de må faktisk svare for seg, om det så skjer gjennom en advokat, en rådgiver eller hva det nå er.

Medietrykket mot dem er nødvendig, men det er selvfølgelig en tilleggsbelastning og knallhardt å stå i. I en kronikk i Aftenposten er Eva Sannum og Svein Tore Bergestuen inne på dette. Forskning («I medienes søkelys» av Fanny Duckert og Kim Edgar Karlsen) viser at når medieomtalen blir intens, omfattende, ensidig negativ og personfokusert, øker det risikoen for helsemessige konsekvenser.

«For noen utløses en eksistensiell angst der opplevelsen av fordømmelse, utstøtelse og skam kan bli overveldende.»

Karlsen mener at selv om de som utsettes for medieeksponeringen er kjente, profilerte eller mektige, reagerer de omtrent som oss andre når den negative dekningen blir personlig.

Selv om de har medieerfaring.

Vi skal ha respekt for sånt. Når det koker, når det rakner og knekker og sprekker, når man får hele verden i hodet, da blir belastningen enorm, også når feilen er din egen. Da skal vi være forsiktige med å si at de må bare stå i det fordi de har selv rotet det til for seg. Man skal ha mange mil i noen mokasiner før man uttaler seg skråsikkert om gnagsårene.

Lite fruktbart

Hvis noen skal ta grep om en sykmeldingsordning som kanskje er i ferd med å skli ut, må det være fastlegene og helsevesenet.

Så skal politikerstanden, som nå kappes om å rope STÅ OPP OM MORRAN!!! til alt og alle, notere seg at helt vanlige folk, sånne som sliter med gubedremeg allslags fra tårn av ubetalte regninger, samlivsbrudd, ødelagte rygger, kriser i hjemmet, unger på glattisen eller hva det nå er, også kan ha en god grunn til å bli sykmeldt. Når politikere kappgauler om å stå opp om morran, vil de få samme beskjed tilbake. Det er ikke veldig fruktbart.

Vi vet akkurat like lite om tyngden på loddene som trekker en politiker ned i mørket som politikere vet om vanlige folks lodd.