NATOs øyne på den russiske grensen

4 hours ago 2

Kortversjonen

Norske soldater på 19-20 år vokter grensen mot Russland døgnet rundt.
De bor flere uker i fjellet for å sikre Norges grense.
Soldatene lever uten mobiltelefoner og patruljerer på ski med tung sekk.
De har begrenset politimyndighet og kan pågripe bevæpnede personer.

Ingen skal kunne krysse fra Norge til Russland eller omvendt uten å bli oppdaget. Det være seg turister på villspor eller russiske soldater.

VG er på ett av grensetårnene Forsvaret har i Kirkenesregionen. Av hensyn til soldatenes sikkerhet kan vi ikke si akkurat hvor det er.

– Bidrar til noe større

Men her, en god scootertur inne på fjellet, holder Emil (19), Fabian (19), Øyunn (20) og Aleksander (19) hus flere uker i slengen.

– Jeg føler at jeg bidrar til noe som er litt større enn meg selv og løser noe som andre ser og får nytte av, og som er NATOs øyne. Jeg tenker det er viktig, sier Aleksander Mjaaseth fra Oslo.

Aleksander Mjaaseth

Og det er viktig. Bare en mil fra grensen mot Norge, i tettstedet Petsjenga, ligger basen til Russlands arktiske elitestyrke. Det er riktignok færre soldater der nå enn normalt på grunn av krigen i Ukraina, men det er heller ikke langt til Gadzjijevo, hvor deler av Russlands atomdrevne ubåter befinner seg.

– De som er i tårnet er våre øyne mot en potensiell motstander. I fredstid er de grensevakter. Er det krig og de må forlate tårnet, skal de fra skjulte posisjoner observere og rapportere hva fienden gjør, sier Audun Jørstad.

Audun Jørstad

Sjef for Jegerbataljonen i Garnison Sør-Varanger

Vi møter sjefen for Jegerbataljonen på Jarfjord grensestasjon før vi drar ut. Hans folk har ansvaret for å patruljere den 198 km lange landgrensen Norge deler med Russland. Til hjelp i dette arbeidet har Garnisonen i Sør-Varanger, GSV på folkemunne, en rekke tårn og hytter langs grensen.

På ett av disse tårnene i det forblåste, hvite landskapet treffer vi Emil, Fabian, Øyunn og Aleksander. Etternavnet står på uniformen. Og det går ofte i etternavn i militæret. Men nå har de vært her siden januar og begynner å bli varme i trøya.

– Når man blir mer kjent er det mer naturlig å bruke fornavn. Det begynner å skje her, sier Øyunn Tveiti på sjarmerende Raulandsdialekt. De fire deler en liten stue med åpen kjøkkenløsning, to soverom, bad, toalett og trimrom. Og selve tårnet da, som vi ikke får lov til å komme opp i.

– Hvordan er det å bo så tett?

– Man blir fort vant til det. De fleste på grensen vet at det blir trangt. Til nå har vi hatt få problemer, sier Fabian Collett.

Gutta fleiper med at det vanskeligste har vært å forstå alle ordene i Øyunns dialekt.

At hun er eneste jente, har hun ikke tenkt noe særlig over.

– Alt blir veldig uniformt, sier Øyunn som heller ikke synes det er problematisk å dele rom med gutta.

- Fint med rutiner

De fire vet akkurat hva de skal gjøre. Døgnet er delt opp i bolker.

– Det er fint med rutiner i hverdagen, sier Emil Håkon Skotnes fra Stjørdal.

En av de fire vernepliktige er alltid på vakt i tårnet som har spektakulær utsikt til Norges store nabo i øst. Selve grensegaten, en snauhugget åtte meter bred stripe, ligger drøye 100 meter unna tårnet. De ser den hele tiden, også fra kjøkkenvinduet.

Ifølge Forsvaret er det bare i Norge at vernepliktige patruljerer grensen. Alle andre land bruker yrkesmilitære til dette skarpe oppdraget.

– Det er kult at vi får så mye tillit. Man blir litt stolt. Det er mye ansvar, men vi takler det bra, sier Emil.

Frykter du at Norge kan komme i konflikt med Russland?aJa.bNei.cVet ikke.dBlir det konflikt, tror jeg det blir på Svalbard.

De har delt opp døgnet slik at de sover, spiser og holder vakt på omgang. Og hver dag går de bevæpnet sporpatrulje på ski med en 20 kilo tung sekk på ryggen. Alt må med, i tilfelle de må sove ute.

Firkløveret får mat en gang i uken og har et stort spiskammers hvor de har nok tørrfôr til å holde det gående lenge. Og til å bake himmelske kanelboller når de får besøk fra omverdenen.

Mellom utsiktstårnet og første etasje går det en «blikkboks-telefon.» Ikke mye high-tech her, nei. Den brukes for å holde kontakt dem imellom og vekke nestemann som skal ta sin tørn i tårnet.

– Digital detox

De kan nemlig ikke bruke mobilen som vekkerklokke, den har de av sikkerhetshensyn måttet legge fra seg før de dro ut hit.

– Det blir en digital detox, sier Emil. Å være mobilløs er kanskje verst for ham som har kjæreste.

– Når jeg er på tårnet er det lite kontakt med kjæresten, men hun er forberedt på det. Det går greit, smiler Emil som er motivert for å fortsette i militæret når verneplikten er over.

Men soldatene synes også det er fordeler å ikke ha mobil og slippe den evinnelige scrollingen.

– Det blir mye mer samhold, man lager mat sammen og ser film sammen. Og skulle det skje noe alvorlig hjemme, kommer befalet ut og sier ifra, sier Fabian. Det har heldigvis ikke skjedd.

Uten mobil, vet de heller ikke hva de går glipp av der hjemme, det gir mindre FOMO.

Soldatene har tilgang på både Playstation og TV. Det er det ikke alle tårnene som har. I bokhyllen ved sofakroken er det fullt av gammeldagse DVD-er. For strømming har de ikke.

Men de holder seg oppdatert på hva som skjer i verden.

– Jeg tror aldri jeg har sett så mye på Dagsrevyen siden jeg kom hit, ler Øyunn.

Natur og nordlys

Firkløveret ramser opp det som er best med å være her ute; friheten, tilliten de er gitt, de faste rutinene, naturopplevelser og nordlys. Og så kommer de i særdeles god form, både ved å gå lange, daglige sporpatruljer langs grensen og egentrening i trimrommet de har på huset.

Minussiden er at de ikke får med seg hva som skjer der hjemme med familie og venner.

– Vi har vært ute i 20–30 blå med 30 sekundmeter i kastene, forteller Fabian Collett.

Det gir ikke påskevibber akkurat, men det er nå sånn det er.

– Når det er minus 30 er det ikke alltid at man har skikkelig lyst til å gå ut, men vi løser et skarpt oppdrag. Vi er kjent med ansvaret vi har fått, og det er kult å tenke på at det vi gjør og ser spiller en rolle i det store bildet, mener Oslo-gutten.

Kjeder de seg, kan de også låne en hagle og skyte ryper og harer.

Begrenset politimyndighet

Soldatene går alltid patrulje to og to. I mørketiden må de bruke hodelykt.

– Det er lettere å gå ute nå. Det er helt nydelig å gå i solen, sier Øyunn og kikker ut på godværet. Men selv om det er strålende sol og blå himmel, hører vi vinden ule rundt hushjørnet.

Soldatene samarbeider tett med politiet og har begrenset politimyndighet. De kan, om nødvendig, pågripe noen i påvente av at politiet kommer.

– En vernepliktig kan pågripe en væpnet person gjennom politimyndigheten de er gitt. Det er mye ansvar for en 19-åring. De har ikke gått tre år på Politihøgskolen, men de har fått et to ukers kurs. Vi er nøye på hvem som får dette ansvaret, sier Audun Jørstad, sjefen for Jegerbataljonen. Han er tydelig stolt av ungdommene på grensen.

Skulle en turist være så dum å strekke hånden over grensen for å tøffe seg – eller enda verre krysse den – kan soldatene gi deg bøter fra 12 000 kroner og oppover.

Det er Politimesteren som har øverste ansvar for grenseovervåkning, ved hjelp av Forsvaret. Ved grensekrenkelser rapporteres dette til politiet og så til grensekommissæren som informerer sin russiske motpart om nødvendig.

– Samarbeidet med den russiske grensevakten er rolig og normalt, sier Jørstad til VG. Men forholdet er helt forretningsmessig.

Langs grensegatene er det rolig, soldatene har ikke sett noen unormale spor når de er ute på sine daglige patruljer.

– Vi har ikke sett spor fra en grensekrysser ennå. Bare reinsdyr, sier Fabian Collett.

Read Entire Article