Når verden skjelver, trenger vi kunsten

Når kulturen tutes bort som uviktig i valgkampene, mister vi mer enn arbeidsplasser og institusjoner. Vi mister den infrastrukturen som gjør oss i stand til å forstå oss selv i en verden som forandrer seg raskere enn noensinne. Kunsten er rommet hvor vi kan stille spørsmålene som ikke har enkle svar. Den er et treningsfelt for empati. Den er en motvekt til støy.

Det finnes øyeblikk hvor kunsten ikke bare er uttrykk, men et rom – et sted hvor mennesket kan puste. Jeg mener det finnes tre monumentale rom hvor mennesket tas bort fra tiden, og trer inn i det eksistensielle. Tre rom hvor hverdagens støy og trivialiteter må vike for de store tankene, selve Perspektivet.

Det første rommet er naturen. Naturkreftene står over oss alle. Stormen skiller ikke mellom rik og fattig, alder eller kjønn. I møte med naturens uendelige kraft blir mennesket fratatt illusjonen om kontroll og må overgi seg til naturens rettferdige likegyldighet: Vi er alle del av den samme strømmen, underlagt de samme kreftene, bundet sammen av det samme lyset, vannet og jorden. Vi blir minnet om at vi er gjester her, små og forgjengelige.

Det andre rommet er kirkerommet. I en tid hvor individet og selvhevdelsen aldri har stått sterkere, er kirkerommet et av få steder hvor mennesket bøyer hodet for noe større enn seg selv. Kirken er et sted hvor mennesket ikke er sentrum, men del av en større fortelling, en sjelden høytidelighet. Selv for den som ikke er religiøs, tilbyr kirken et rom som gir påminnelse om nestekjærlighet, tilgivelse og fellesskap.

Det tredje rommet er kunsten. Kunsten treffer oss der ordene ofte svikter. Kunsten skaper et språk for følelser som uro, frykt, håp og empati. Billedkunst speiler vår menneskelighet og åpner for refleksjon over moralske dilemmaer, teater lar oss møte historiske epoker, idealer og konflikter på en måte som engasjerer intellektet. Musikk og poesi tilbyr trøst og motstandskraft når verden vakler. I undertrykte samfunn har kunsten blitt en stille, men urokkelig motstand.

Åpen

Studier viser at regelmessig deltakelse i kunst og kultur reduserer risiko for depresjon, styrker livskvalitet og gir psykososial motstandskraft. Mens idrett synliggjør fysisk helse, gir kunst oss evnen til å tåle indre uro, sorg og usikkerhet.

Det er riktig som Blågestad skriver; mange kunstnere lever fra hånd til munn. Det er et tegn på at vi som samfunn ikke verdsetter noe av det viktigste vi har: Evnen til å skape mening, fellesskap og kritisk refleksjon. Uten offentlig støtte presses kunstnere til å produsere det sikre og salgbare, fremfor det som utfordrer, eksperimenterer og belyser marginale perspektiver. Kunstneren står ofte alene i sitt atelier, uten dugnadsapparatet som løfter frem idretten.

I fjor var jeg gjest i en dåp og en begravelse i løpet av den samme uken. Ritene til livets velkomst og livets farvel har mye til felles. Seremoniene består begge hovedsakelig av innhold fra de tre rommene: Kirkens høytidelighet og naturens jord og vann, omsvøpt av kunsten i veggmaleriene, glasskunsten, sangen, poesien og utsmykningen.

Kunsten kan ikke forandre verdens uro, men den kan tilby et rom for langsomhet i en verden som roper. Et samfunn som investerer i kunst, bevaring og kulturelle institusjoner sier at det verdsetter mer enn teknisk effektivitet og økonomisk vekst. Det sier at menneskelig mening, refleksjon, estetikk og fellesskap er viktig. Det er også et kjennetegn på en sivilisasjon.