Når Trump gjør noe, avfeier vi det automatisk, fordi vi ikke liker ham, men presidentens krav til Harvard har et bakteppe

DEBATT: Det kan virke som om når Donald Trump gjør noe, så avfeier vi det automatisk, fordi vi ikke liker avsenderen. Kan dette også være tilfellet med Trumps krav til Harvard University?

Bildet er fra en demonstrasjon mot Harvard-kravene 12. april i år. Foto: Nicholas Pfosi / Reuters

Trump-administrasjonen har nå lagt fram et omfattende kravsett til Harvard University: Universitetet må rydde opp i det som beskrives som ideologisk skjevhet og politisk aktivisme forkledd som akademia. Det innebærer blant annet at ansettelser og studentopptak skal baseres på faglige kvalifikasjoner, ikke identitet eller gruppetilhørighet, og at såkalte DEI-programmer – diversity, equity, inclusion – skal legges ned. Disse programmene har i mange år hatt som mål å fremme mangfold, men har også blitt kritisert for å føre til ideologisk ensretting og politisk press.

Hva handler det om?

I tillegg kreves det at universitetet må dokumentere at det finnes reell politisk mangfold, både blant ansatte og studenter – ikke bare i teorien, men i praksis.

Det er kraftige tiltak – og reaksjonene er som forventet. Norske medier kaller det autoritært, et angrep på akademisk frihet, og enda et uttrykk for Trumpismens farer.

Men nesten ingen spør: Hvorfor skjer dette? Hva er det dette oppgjøret egentlig handler om?

Som utenforstående iakttaker kan jeg ikke si at jeg har alle svar – men jeg undres over hvorfor vi ikke engang prøver å stille de rette spørsmålene.

Det virker som vi har sluttet å prøve å forstå. Når noe kommer fra «feil side» – gjerne Trump-leiren eller amerikansk høyreside – blir det automatisk avvist. Ikke nødvendigvis fordi argumentene er dårlige, men fordi vi ikke liker hvem som fremmer dem. Og når høyresiden peker på problemer i akademia som faktisk er dokumenterte og reelle for mange studenter og ansatte, nekter vi å lytte. Det er som om selve avsenderen diskvalifiserer innholdet – uansett hva som sies.

For faktum er at mange amerikanske universiteter i dag ikke lenger er reelt åpne og mangfoldige arenaer for kunnskapsutveksling. De har i økende grad blitt ideologiske monokulturer der visse meninger ikke tåles – og hvor akademisk frihet ofte bare gjelder for dem som mener «riktig».

Ekkokammer, ikke mangfold

Forskning viser at amerikanske universiteter i flere tiår har hatt en dramatisk venstredreining. En studie fra 2016 (Langbert et al.) dokumenterte at forholdet mellom demokrat- og republikansk-registrerte professorer ved ledende universiteter var over 10:1 – i noen fagfelt hele 40:1. Det er ikke mangfold. Det er et ekkokammer.

To eksempler som illustrerer problemet:

• Dorian Abbot, fysikkprofessor ved University of Chicago, ble nektet å holde en naturvitenskapelig forelesning ved MIT etter at han kritiserte DEI-politikk i en kronikk – selv om foredraget handlet om klima og astrofysikk

Bret Weinstein, biolog ved Evergreen State College, ble trakassert og truet etter at han nektet å delta i en «dag uten hvite». Han ble tvunget til å forlate universitetet.

Dette handler ikke om enkeltsaker. En studie fra FIRE (Foundation for Individual Rights and Expression) viser at 63 prosent av amerikanske studenter sensurerer seg selv i frykt for sanksjoner eller sosial utstøting. Konservative studenter og ansatte rapporterer at deres meninger ikke er ønsket.

Dobbeltstandard i praksis

Samtidig har Harvard og andre universiteter tolerert antisemittiske ytringer og demonstrasjoner, særlig etter 7. oktober 2023 – noe som også er dokumentert i mediene og i kongresshøringer – mens langt mildere konservative ytringer straffes hardt. Det er dobbeltstandard i praksis.

Så nei – dette handler ikke bare om Trump. Det handler om hvordan institusjoner vi anser som «frie» og «åpne», i realiteten fungerer som ideologiske festninger. Hvor enkelte meninger ikke bare motarbeides, men aktivt knebles.

At staten griper inn i akademia er i seg selv urovekkende. Men kanskje spørsmålet burde være: Hva har skjedd når det kreves statlig inngripen for å gjenopprette grunnleggende balanse?

Og enda viktigere: Vi sier vi tåler sannheten – men gjør vi det, hvis den ikke støtter det vi allerede mener?