Når straff ikke virker

I løpet av 2025 har barn helt ned i 12-årsalderen utført vold på bestilling, såkalt «crime as a service». Barn rekrutteres gjennom sosiale medier til å begå voldskriminalitet.

Det som skjer, er skremmende. Volden skaper lidelse både hos dem som rammes direkte, de pårørende og samfunnet som helhet. Alle er enige om at dette må stoppes og at det krever politisk handling.

EUs kriminalitetsforebyggende forskningsnettverk har kartlagt rekruttering av ungdom til organisert kriminalitet. Kartleggingen viser at rekrutteringen skjer i sårbare nabolag, men også blant ungdom fra mer ressurssterke miljøer.

Organiserte kriminelle nettverk utnytter ungdom med psykososiale utfordringer, ustabile hjem og lav tilknytning til skole og arbeid.

For å imøtekomme en bekymret befolkning søker politikere mot løsninger som mer kontroll, tøffere politi og strengere straffer. Problemet er at slike kontrolltiltak ikke bare er ineffektive, men også skaper mer kriminalitet.

Hvis vi skal klare å stoppe rekrutteringen og forebygge ungdomskriminalitet, må vi møte disse barna med trygghet, ansvar og fellesskap, ikke straff. Det handler om styrket skole- og fritidstilbud, psykisk helsetilbud og familiestøtte.

Dilemmaet for politikere er at slike reaksjoner, til tross for at de har dokumentert effekt, er reaksjoner velgerne kan tolke som for lite og for svakt i møte med de alvorlige utfordringene.

Dette har resultert i at politikere i Norden har kopiert hverandres løsninger på ungdomskriminaliteten: Flere ungdommer i fengsel og lukkede institusjoner, til tross for at dette har negativ effekt på kriminaliteten.

En rapport fra Folkehelseinstituttet viser at barn som straffes, får økt risiko for gjentakelse, marginalisering og rekruttering til kriminelle nettverk.

Likevel har norske politikere tatt til orde for å senke den kriminelle lavalderen. Når Danmark senket den kriminelle lavalder fra 15 til 14, år førte det til økt kriminalitet blant 14-åringer.

De svenske strafferettsforskerne Tova Bennet og Sigrid Nikka har kalt det å senke den kriminelle lavalder for «irrationell kriminalpolitik». De peker på at ungdom ikke handler ut fra rasjonelle kalkyler om straff og risiko.

De handler impulsivt, under press fra jevnaldrende og ofte med begrenset forståelse for konsekvensene. Å møte dem med straff er som å helle bensin på bålet.

Forskning fra Finland viser at ungdom i kontakt med straffesystemet har økt risiko for gjentakelse fordi de blir stemplet, ekskludert og får svekket tilgang til skole, arbeid og støtte.

Straff virker som en selvoppfyllende profeti som befester en kriminell identitet hos ungdom, med det resultatet at kriminalitetsfrekvensen øker.

Forskning på «Crime as a service» viser at selv de ungdommene som får lønn for oppdragene utsettes for grov vold og trusler. Den tvangsmessige utnyttelsen gjør at flere europeiske land trekker paralleller til ofre for menneskehandel.

De tilbyr ungdommene og familien støtte for å hjelpe dem ut av kriminalitet, fordi de ser at straff knytter ungdommene nærmere de kriminelle nettverkene.

Storbritannia har utviklet forskningsbaserte programmer basert på tilnærmingen Children First, Offenders Second.

Forskerne bak tilnærmingen argumenterer for viktigheten av å møte barn som begår kriminalitet som barn og ikke lovbrytere. Resultatene av disse programmene har vist at det å styrke barnas tilknytning til samfunnet har bedre effekt enn straff.

Forskere fra Oslo Met vektlegger betydningen av tillitsbygging og relasjoner i arbeidet med isolerte ungdomsmiljøer. Det gjør at ungdom som ellers ikke stoler på voksne, likevel tar kontakt med sin lokale forebygger for å forebygge planlagte voldshendelser.

Det kan være en utekontakt, lærer eller politi. Når ungdom involverer voksne de har tillit til er det mulig å forhindre en eskalerende voldsspiral i ungdomskonflikter.

En analyse av 22 studier viste at reaksjoner ovenfor ungdom som fokuserer på å reparere skade, gjenopprette relasjoner og styrke fellesskap, gav en gjennomsnittlig reduksjon i tilbakefall på 27 % sammenlignet med tradisjonelle straffetiltak.

Studiene viste at ungdom som hadde vært gjennom det tradisjonelle straffesystemet så det som «de voksnes prosess», og opplevde ikke å bli ansvarliggjort, selv når de fikk straff.

Gjennom de gjenopprettende reaksjonene måtte ungdommene ta ansvar for volden og innse alvoret i skadene de hadde forvoldt ofrene. Forskerne mente at ungdom gjennom de gjenopprettende tilnærmingene lærer å forstå konsekvenser, regulere følelser og bygge empati.

Dette er ferdigheter som reduserer risikoen for å bli utnyttet eller manipulert av kriminelle aktører. I tillegg ble ungdommene inkludert i lokalmiljøet, noe som motvirker behovet for å søke tilhørighet i kriminelle miljøer.

Å straffe barn hardere vil ikke gjøre samfunnet tryggere. Det vil gjøre barn mer sårbare, mer marginaliserte og mer rekrutterbare.

Forebygging av ungdomskriminalitet krever kunnskapsbasert politikk. Når politikere slutter å lytte til forskning, men styrer ut fra frykt, får vi heller ikke de resultater vi ønsker.

Norge bør satse på tidlig innsats, lokal forankring og helhetlige tiltak som ser barn som barn, ikke som lovbrytere.