Når livet står på spill

Stadig flere får kreft, men stadig flere overlever også. Det er en av livets store katastrofer å bli alvorlig syk. Men kan det være at man vinner noe også? Og i så fall hva og hvorfor?

Jeg syns det er underkommunisert hvordan sykdom faktisk kan bidra til opplevelser, perspektiver og livsbejaelse man kanskje ikke ville fått uten.

Innsikten

Det opplagte er at en kommer frem til livsinnsikter når selve livet står på spill. Mye er sagt om hva man angrer mest på og hva man ville gjort annerledes, om man fikk muligheten.

Den gode nyheten for alle som lever videre etter kreft – noe de fleste gjør – er at man faktisk får brukt disse innsiktene før det er for sent. Kanskje i 50, 60 eller 70 år til.

Jeg opplever for eksempel at det er blitt svært lett å prioritere, å vite hva som gir mening i tilværelsen, å kjenne hva som er viktig og riktig, og hva som gir næring og ikke. Og å leve det ut.

Dette er noe det moderne mennesket baler mye med, hvor stress og utbrenthet kan bli til følgefeil.

Det ekte

Å være innlagt på en avdeling med syke mennesker rundt seg er som å befinne seg i et parallelt univers. Et univers som kort og godt kan kalles «Cut the crap».

Her er det rett på klinga, rett inn i det viktigste, alt annet er irrelevant. Og det er så langt unna forstilte sammenkomster som du kan komme. Her er det ingen sminke, ingen kjoler, vi har ikke engang hår. Det som eventuelt har eksistert av medaljer eller meritter er plukket av oss.

Og hva står tilbake?

Autentisitet. Autentisiteten som vi vel alle egentlig har en dyp lengsel etter gjennom livet. Hos andre og hos oss selv. Det som gjør meg til meg og deg til deg. Selve gullet. Det er en enorm befrielse!

Hvor ellers møter man noe sånt, i det omfanget og over tid? Vanligvis legges det mer lokk på den vi er i frykt for å bli avvist. Men her må vi.

Og det som kanskje setter størst avtrykk oppi det hele, er at vi blir møtt med det motsatte av avvisning. Jeg opplever å ha blitt møtt med en omsorg som kan ta pusten fra et gjennomsnittsmenneske.

Omsorgen

Alle sykepleierne og legene. Forskjellige personligheter, men med en fellesnevner: De vet ikke hva godt de kan gjøre for deg. Slik opplevde jeg det.

I skyttel går de med kluter, medisiner, ispinner, sprøyter, husets fiskesuppe intravenøst, bekken, vafler, puter og stetoskop. Og kun den beste ekspertise har vært god nok; de triller sengen rundt til de fremste fagkyndige på alskens områder.

Det er rart å være voksen i en sånn situasjon, man er vant til å være den som tar ansvar, vet og gir omsorg. Men jammen kan det være deilig å være den som får også.

Takknemlighet, som er det store for tiden, den har kommet helt uten kursing i mindfulness. Av og til tenker jeg at jeg skulle dekt et langbord og vartet opp alle disse nydelige folkene, men et så langt bord har jeg ikke.

Og de nærmeste. Det er ingenting som fører en nærmere hverandre enn når livet er hardt. Ingenting som får frem det beste i oss som slike situasjoner. Kjærlighet er det store ordet i denne sammenhengen.

Lyset i det nødvendige mørket

Man må ankomme et sted for å kunne forlate det, har det blitt sagt. Sånn også med mørket. Men i vår verden bruker vi mye krefter på å flykte fra mørket og alle nyansene av grå, og over til de lyse sjatteringene.

Man kan bruke et helt liv på å prøve å skubbe mørket foran seg, med mer og mer aktivitet eller større og større rødvinsglass.

Det paradoksale er at ved å romstere rundt i alt det mørke, noe man nesten tvinges til når man står til knes i det, så letner det. Det farlige blir ikke så farlig lenger. Det vonde slipper taket. Man kjenner seg plutselig mer hel og integrert – dette får jeg til, sånn er det, dette trenger jeg ikke løpe fra.

Litt magisk faktisk.

Og jeg vet ikke, men det kjennes som om det er et en til en-forhold mellom dype daler og høye topper, at jo lenger ned du har vært, jo høyere opp kommer du.

Verden lyser sterkere her oppe mot det utvidede bakteppet.

Skalaen justerer seg

Vi tror at hvis livet blir dårligere så blir det krise. Det har vært interessant å være vitne til at det ikke skjer. Mennesket tåler endring utrolig godt.

Skalaen justerer seg, mens følelsene er like: Jeg tror jeg gledet meg like mye til at sykepleieren skulle komme med vaffel kl. tolv som til at ferien var en uke unna.

Stillheten

Stillhet er mangelvare i dag. På sykehus er det mye stillhet, hvile og begrensning. Det høres traurig ut. Men det paradoksale er at der inne i begrensningen, der skaleres alt ned, og dermed trer essensen frem; sannhet, skjønnhet og glede på en gang. Over tid dempes den ytre verden, mens den indre trer tydeligere frem. Dette har jeg opplevd som en stor gave.

Henry Thoreau har sagt det så vakkert: «Rett blikket innad og du vil finne enorme vidder dypt der inne – ennå uutforsket. Trakt etter dem, og se! Din egen visdom får sitt hjem.»

Mestring

Har du noen gang beskåret et frukttre sånn helt ned? Det gjemmer alt det har av næring og kraft inne i stammen. Etter en stund står det igjen i fullt flor og er blitt tre meter høyt. Sånn er min nye erfaring med kroppen også. Den vil bare tilbake! Den gjør alt den kan for å få til akkurat det. Det jeg snakker om er rehabiliteringen, tiden etter at behandlingen er ferdig.

Når det fantastiske hjelpeapparatet har spurt om jeg kunne trenge en treningsgruppe med likesinnede, yoga, psykolog eller fysioterapi, eller alt på en gang? Og når målet flytter seg fra «å ikke være andpusten fra stua til kjøkkenet» til å jogge to runder rundt Sognsvann. Og klare det.

Den mestringen jeg har kjent på har vært kilde til enorm glede. Og kommer til å fortsette å være det.

Jeg vet at det er mange som sliter med senskader og at ikke alle blir fulgt opp like godt i etterkant, men jeg håper likevel at jeg kan nyansere noe av skrekken når folk hører ordet kreft.

Og jeg håper også at noe av dette er på pensum for helsepersonell, slik at de virkelig skjønner hva de bidrar med i tillegg til det rent medisinske.

Hva de steller i stand av livskvalitet, livsglede og verdener som åpner seg på nytt.