Når balansen brytes, trer India tydeligere frem

KRONIKK: Statsminister Narendra Modi besøker Norge denne våren i forbindelse med India–Nordic Summit. For energi- og havmiljøene i Stavanger er India en stadig viktigere partner i et marked der nye løsninger, investeringer og samarbeid utvikles.

Indias statsminister Narendra Modi kommer snart til Norge. Foto: Bikas Das / AP

Indias statsminister, Narendra Modi, kommer til Oslo for India-Nordic Summit, der han møter ledere fra de nordiske landene. I dagene etter 17. mai samles aktører fra politikk, næringsliv og finans til møter i tilknytning til Nordic Summit. INDICA-initiativet, etablert i 2025, samler aktører fra industri, kapitalmiljøer og myndigheter for å utvikle konkrete investeringsløp mellom India og Norden.

Ambisjonen er tydelig: samarbeid skal ikke bare formuleres, men gjennomføres.

Her trer India fram som en stadig mer sentral aktør.

Hvorfor India?

Hvorfor søker statsledere, næringsliv og investorer i økende grad mot India?

India er i dag verdens femte største økonomi, målt i nominelt BNP, og den tredje største, målt i kjøpekraft. Den private sektoren driver veksten, og over 415 millioner mennesker er løftet ut av fattigdom siden 2005. En ny middelklasse vokser fram, med økende etterspørsel etter energi, teknologi og tjenester.

Samtidig styrkes landets posisjon geopolitisk. Integrasjonen i globale verdikjeder øker, og handelsrelasjonene med USA, EU, ASEAN og EFTA-landene utvikles raskt. Nye avtaler peker i samme retning. Frihandelsavtalen med New Zealand, signert 26. april, knytter India tettere til verdensøkonomien.

Når markeder åpnes, flyttes kapital, kompetanse og teknologi raskt og premissene for samarbeid endres. Tempoet er høyt, og for aktører som ønsker å delta, blir spørsmålet ikke bare om man skal gå inn, men når og på hvilke premisser.

Disse premissene formes i økende grad av hvordan landene håndterer klima og energi. Forskjellene trer særlig fram i klimapolitikken. Norge har satt som mål absolutte utslippskutt på 70 til 75 prosent innen 2035, tett knyttet til europeiske kvotesystemer. India har valgt en annen vei: utslippsintensiteten skal reduseres med rundt 45 til 47 prosent, samtidig som andelen ikke-fossil kraft skal økes til rundt 60 prosent.

Gamle kunnskapssentre

India står midt i denne utviklingen. Landet er en av verdens største utslippsnasjoner i absolutte tall, men utslippene per innbygger er fortsatt langt lavere enn i land som Norge, rundt 2,2 tonn CO₂ per person årlig, mot om lag 7 til 8 tonn i Norge. Dette synliggjør de betydelige globale forskjellene i utslippsnivå, slik også FNs klimapanel har dokumentert.

Samtidig vokser India ikke bare økonomisk. Landet får også økt innflytelse på hvordan kunnskap utvikles, hvordan samfunn organiseres, og hva ansvar betyr i en verden i endring.

Veksten bæres av en ung befolkning, en raskt voksende digital økonomi og omfattende investeringer i infrastruktur og industri. Samtidig består spenninger knyttet til ulikhet, institusjoner og politiske prioriteringer. Bildet er sammensatt.

Likevel er retningen tydelig. India er ikke bare en deltaker i verdensordenen, men en aktør som i økende grad setter premisser.

Dette kan også forstås i et lengre historisk kunnskapsperspektiv. Lenge før europeiske universiteter vokste fram, fantes omfattende læringsmiljøer på det indiske subkontinentet. Nalanda var fra rundt 400-tallet et av verdens ledende kunnskapssentre, med studenter fra store deler av Asia.

Dette er historie, men også et tegn på at kunnskapens tyngdepunkter igjen er i bevegelse.

I dag ser vi en ny forskyvning. Indiske forskere har sentrale roller i FNs klimapanel, fra Rajendra K. Pachauri, som ledet arbeidet da IPCC panelet sammen med Al Gore ble tildelt Nobels fredspris i 2007, til Joyashree Roy og Navroz K. Dubash. Gjennom dette arbeidet bidrar de til å forme forståelsen av klima, utvikling og styring, og dermed hvilke politiske valg som blir mulige.

Sentral stemme for det globale sør

Dette handler ikke bare om deltakelse. Gjennom forskning, politikk og internasjonale prosesser er India med på å forme hvilke løsninger som løftes fram, og hvilke rammer som definerer fremtidens utvikling.

Denne utviklingen speiles også i internasjonal rett, der Surabhi Ranganathan viser hvordan rettslige rammer ikke bare regulerer, men også er med på å definere globale prioriteringer, særlig i møte med havrett, klimarettferdighet og finansiering.

Kunnskap er ikke lenger bare grunnlag for politikk. Den er blitt politikk. Bærekraft fungerer i dag som et styringsprinsipp på tvers av landegrenser, og India står midt i denne utviklingen. Parallelt har staten koblet klima, energi og utvikling tettere sammen. India har vært en tydelig pådriver for prinsippet om felles, men differensiert ansvar, og fremstår som en sentral stemme for det globale sør.

Det er her ulike forståelser av ansvar blir synlige. I en tidligere kronikk løftet jeg fram begrepet dharma. Dette er ikke en forklaring i seg selv, men ett av flere perspektiver som kan belyse hvordan ansvar forstås og organiseres i ulike sammenhenger. India må leses i samspillet mellom historiske linjer, kunnskapstradisjoner og samtidige maktforskyvninger.

Måter å organisere ansvar

Begreper som ṛta og dharma gir én inngang til å forstå dette. Ṛta viser til en kosmisk orden der balanse ikke er statisk, men opprettholdes gjennom handling og gjensidig avhengighet. Dharma bygger videre på dette ved å knytte ansvar til relasjoner, roller og sammenhenger, og til hvordan handlinger får konsekvenser for helheten.

Dette er ikke bare filosofiske begreper, men ulike måter å organisere ansvar i praksis på. I India kommer dette til uttrykk i hvordan slike prinsipper omsettes til politikk og styring, gjennom klimamål, energipolitikk og industrielle strategier. I Norge ser vi noe lignende i hvordan bærekraft er integrert i politikk og forvaltning.

Derfor peker dette mot et skifte. India kan ikke lenger forstås primært som et marked, men må møtes som en aktør som setter premisser for samarbeid. Dette er også erkjent i regjeringens India-strategi fram mot 2030, der energi, hav, forskning og global styring løftes fram som prioriterte områder.

Det som nå forhandles fram i dette møtet, vil avgjøre hvordan vi framover knytter sammen kunnskap, ansvar og handling.