Nå må du fokusere, Njå

Vi står i en situasjon der en økonomisk radikalisert høyreside ligger an til å få regjeringsmakt i Norge, med økte forskjeller, svekket velferd og kutt i sykelønna som resultat.

I denne situasjonen velger Adam Njå – som selvutnevnt talsmann for arbeiderklassen – i en kronikk på NRK Ytring å gå i strupen på partiet som har størst potensial til å hindre dette: Arbeiderpartiet.

Altså partiet som i regjering har tatt en rekke kraftfulle grep for å styrke arbeidsfolks rettigheter – det som gir trygge arbeidsmiljø, muligheten til å leve av egen inntekt, muligheten til gode liv.

Der høyrepartiene øker skatten på fagorganisering, gjør vi det motsatte. Der de motarbeidet rettferdighetskravet om pensjon fra første krone, fikk vi det på plass.

Der de heier på arbeidsgivers bruk-og-kast-mulighet med arbeidstakerne gjennom sin storsatsing på innleie, er vi klare på at folk fortjener fast jobb.

Njå ignorerer disse fundamentale sidene av det arbeiderbevegelsens kamp har handlet om. Og fortsatt handler om:

De NHO-støttede angrepene på sykelønnsordningen som er varslet fra Frp og Venstre, og som sterke krefter i Høyre støtter, er her og nå. Arbeiderpartiets harde forsvar for sykelønna, er her og nå.

Njås fokus er et helt annet. Han skildrer en sosialpolitisk virkelighet som er alvorlig for dem det gjelder, men som store deler av norsk arbeiderklasse ikke vil kjenne seg igjen i.

Kvaliteten i et samfunn må også måles på hvordan vi tar vare på de svakeste, men kom ikke og fortell meg at den jevne, norske arbeider ligger i rennesteinen. Nei, han og hun nyter godt av den norske modellen:

Med et organisert arbeidsliv, en sterk arbeidsmiljølov, tariffavtaler og frontfagsmodellen, tar norske arbeidsfolk del i den økte verdiskapningen de selv har bidratt til. Fagbevegelsen med LO i spissen – og Arbeiderpartiet som viktigste alliert – er den fremste garantisten for at det fortsatt skal være sånn.

I tillegg forsvarer og styrker Arbeiderpartiet velferdsstaten, der alle – uavhengig av inntekt – kan sende barna gratis på skolen og få gratis kreftbehandling i verdensklasse, om det verste skulle skje.

Selv om Njå bommer fullstendig når han skyter på Arbeiderpartiet, har han mange treffende beskrivelser av et samfunn som oppleves ulikt, avhengig av hvem man er og hvor man sitter.

Selv har jeg bakgrunn som gårdbruker og lastebilsjåfør på Helgelandskysten. Å bygge opp en bedrift fra null tar tid, og min familie har lang erfaring med å leve på inntekter langt under gjennomsnittet.

Også jeg kunne ha harselert med de tidvis snevre perspektivene man kan finne i deler av det som kalles Oslo-eliten. Og jeg er selvfølgelig klar over at folk i arbeiderklassen har meninger om mye annet enn lønn og arbeidsvilkår.

Ikke noe av dette er særnorsk eller nytt. Folk er forskjellige. Spørsmålet må heller være hvordan vi kan forstå hverandre bedre og se hverandres behov, framfor å rope mot hverandre i egne ekkokammer.

Også her mener jeg Arbeiderpartiet har en unik rolle å spille. Helt siden Einar Gerhardsen fylte opp sine regjeringer med en blanding av arbeidsfolk på gulvet og noen av landets fremste intellektuelle, har vi vært partiet for styring og folk, akademikere og arbeiderklasse.

Sånn er det fortsatt. Vår nære kontakt med fagbevegelsen sentralt og lokalt, bidrar til dette. At vi er representert i så å si samtlige norske kommunestyrer og har stortingsrepresentanter – svært mange av oss med arbeiderklassebakgrunn – fra alle fylker, er det samme.

Det er grunner til at vår regjering har levert som vi har gjort på fagbevegelsens krav, økonomisk omfordeling og en politikk for hele landet.

Samtidig som vi aldri vil kritisere folk som gjør det samme som Adam Njå – tar universitetsutdanning og melder seg på i prateklassen – tvert imot: Norge trenger kunnskap, alle typer fagfolk, og folk som vil delta i samfunnsdebatten.

Retten til utdanning har stått sentralt i Arbeiderpartiets møysommelige arbeid fra første dag – og gjør det fortsatt. Studiefinansieringen har derfor fått et kraftfullt løft gjennom denne regjeringsperioden.

Njå bør likevel ta noen runder med seg selv, og spørre seg hvor dette Arbeiderparti-hatet – som han også tidligere har gitt uttrykk for – skriver seg fra. Det går nemlig ikke så tydelig fram av teksten.

Bortsett fra harselasen med den nevnte prateklassen, er det en sosialpolitisk elendighetsbeskrivelse, der mye handler om Oslo øst-utfordringer.

Han etterlyser kamp mot gjengene, i en tid der Arbeiderpartiet aldri har vært tydeligere på dette i ord og handling.

Og han peker på behovet for levende lokale fellesskap, samtidig som Søndre Nordstrand bydel må legge ned fritidsklubber. Ikke fordi Arbeiderpartiet har sviktet, men fordi Oslo Arbeiderpartis advarsler før valget i fjor, har slått til:

Høyrepartiene som vant valget i Oslo, prioriterer skattegaver til dem med mest fra før, og lar dem med størst behov for fellesskapet betale prisen.

Nå kan det samme skje i stor skala, nasjonalt, om det blir et flertall av Høyre, Frp og Venstre etter valget til høsten.

Ingen av samfunnsutfordringene Njå beskriver, løses med å øke privatrikdommen til dem som har aller mest fra før, altså høyrepartienes store sak for tiden.

De løses av vår vilje til å både skape og dele, der vi stiller opp for hverandre gjennom fellesskapet.

Da er det ikke Arbeiderpartiet man skal skyte på, for å si det forsiktig.