Nå må det for f… være nok!

21 hours ago 5

Jeg husker så godt gleden jeg følte etter mitt første politiske medlemsmøte. Jeg var 16 år, og hadde vært opptatt av politikk så lenge jeg kunne huske. Men aldri tidligere hatt mot til å melde meg inn. Før en venninne tok meg med.

Dette var AUF. På 1980-tallet. Lenge før sosiale medier, før internett, før flommen av informasjon og desinformasjon truet med å drukne oss.

Og før alle de grove truslene. De vi nå ser rammer unge politikere. Særlig unge AUF-ere, med AUF-leder Gaute Skjervø i spissen. Han må gå med voldsalarm.

Et kraftig varsko

Også avgått FpU-leder Simen Velle har nylig vært utsatt for så heftige trusler at PST har blitt koblet inn.

Dette er bare to av mange unge mennesker som mottar hets og grove trusler. Fordi de er aktive i samfunnsdebatten.

Det er en alvorlig situasjon for dem som rammes av hatet. Selvsagt.

Men det er også et kraftig varsko for fremtiden. For hva tenker en helt vanlig ungdom når hun eller han ser hva ungdomslederne kan bli utsatt for? Skremmer det bort noen av dem som ellers ville engasjert seg?

En god skole

Ungdom blir med i politiske organisasjoner av mange ulike grunner. Ikke alle er politiske nerder, slik jeg var. Noen blir med mest av alt fordi det er gøy, et romslig og hyggelig ungdomsmiljø der det er plass til ulike typer, og ulike interesser.

De færreste av ungdommene ender opp som toppolitikere. Men mange av dagens voksenpolitikere har en fortid i en politisk ungdomsorganisasjon. Det er en god skole.

Noe av det viktigste vi lærte i min tid, var å tåle uenighet. Ikke minst - at det ikke bare er mulig, men helt naturlig å tidvis være dypt uenig i sak, men likevel være gode venner.

På Stortinget ser vi noe av det samme - med de voksne. Det er som regel en fin tone mellom politikere fra ulike partier. De er på komitéreiser sammen, på møter og arrangementer. Blir ofte kjent med hverandre, på tvers av politiske skillelinjer.

Lokalpolitikerne

Også voksne politikere er utsatt for et helt annet press nå. I kommentarfelt, på sosiale medier. Folk får seg til å si de mest utrolige ting om andre mennesker. Ondskapsfullt og nådeløst. Foraktfullt.

Det kan være tøft nok for stortingspolitikerne. Men de har et apparat rundt seg. Det er verre med de mange tusen lokalpolitikerne rundt om i landet. Folk som bruker fritiden sin, kvelder og helger, på møter, på å lese sakspapirer, og å snakke med innbyggere som blir berørt av ulike vedtak.

Et eksempel på hva de kan oppleve, så vi da fylkespolitikerne i Innlandet vedtok å legge ned flere videregående skoler. Med tungt hjerte. Synkende elevtall og tøff økonomi gjorde at flertallet mente at det ikke var noen vei utenom.

Selv barna til noen av politikerne ble utsatt for hets. Det er uhørt. At voksne folk kan finne på noe slikt, er ikke til å tro.

Skjermen

Det har skjedd noe med måten vi snakker om hverandre på. Særlig hvordan vi snakker om politikere.

Politikerne må tidvis ta tøffe beslutninger. Det er ikke rart folk blir sinte. Men å gå derfra til å nærmest umenneskeliggjøre politikere er noe annet. Snakke om dem som en livsfjern elite som bare skal mele sin egen kake. Ikke som medmennesker, som gjør en jobb på vegne av fellesskapet.

Vi ser stadig mer av dette i kommentarfelt og sosiale medier.

Det er som om skjermen skaper en avstand som tillater oss å slippe til våre verste instinkter. Ufiltrert. Som gjør at folk sier ting de aldri ville sagt ansikt til ansikt. Ikke til noen.

På samme måte som bilvinduet blir en skjerm mellom oss og de andre. Jeg kan hytte med neven, rope og banne i trafikken, på en måte jeg aldri ville gjort i møte med et annet menneske. Som jeg hadde rett foran meg. Uten en skjerm imellom.

Maktkritikk er bra

En god test for den som er forbannet bak pc-en eller mobilen, kunne vært: Ville jeg sagt dette, i et personlig møte med denne politikeren? Eller ville jeg ordlagt meg på en annen måte?

Denne helgen feirer vi 17. mai. Vi feirer ytringsfrihet og demokrati. Folkestyre.

Skal vi bevare demokratiet, må vi også ha gode politikere. Ulike typer, med ulik bakgrunn, slik at nordmenn flest opplever at de er representert.

Politikerne våre må tåle kritikk. Tåle å bli gransket, passet på. Maktkritikk er bra. Det er faktisk helt nødvendig. Men politikerne skal ikke måtte tåle trusler og hets. Der går det en grense.

Aller mest brutalt er det når ungdomspolitikere utsettes for en slik behandling.

Skåler for dem

Vi trenger unge mennesker som brenner for det de tror på. Enten det er snakk om et rettferdig skattesystem (enten de vil ha mer eller mindre skatt), bistand (enten de vil øke eller kutte den), norsk EU-medlemskap (enten de er for eller mot), klima - ja, ungdommer som ønsker å bruke tid og krefter på å bidra til det de mener kan bli et bedre Norge.

På 17. mai i år vil jeg skåle for alle dem som legger ned timer, dager, måneder og år i demokratiets tjeneste. Som folkevalgte. Eller som deltar på andre måter i det fine og rare demokratiet vårt. Som vi alle har et ansvar for å ta vare på.

Er det greit å hetse politikere?

aAldri!bAv og tilcJa

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article