Molly Øxnevads «Spiro» handler om Kasper som heller vil være Frida

BOK: Om homofile Kasper som er konstant frustrert fordi han heller vil være jente.

Molly Øxnevad er aktuell med romanen «Spiro». Foto: Theodor Sørhus/Johan Grimstvedt

Molly Øxnevad: Spiro. Roman. 152 sider. Oktober.

Molly Øxnevads (f. 1996) tredje roman, «Spiro», er en jeg-fortelling i tre deler, der hovedpersonens utfordringer nok stikker dypere enn spørsmålet om å gå på dametoalettet når du biologisk sett er mann.

Bokens første del foregår i 2018. Vi møter Kasper da han tilsynelatende er på vei tilbake etter et selvmordsforsøk. Han er sosialt ukomfortabel og trenger hjelp til alt. Han ble mobbet på barneskolen, har et anstrengt forhold til faren og definerer seg selv som en «lost case». Men heldigvis har han en mormor som alltid er god og alltid ser ham.

Leseren skjønner tidlig Kaspers problem, han har visst at han er jente siden han var fire år gammel. Romanens første del er imidlertid litt langdryg. Jeg-fortellerens muntlige og juvenile stiltone oppleves stundom sutrete, og forfatteren henfaller til påstander og postulater i stedet for å etablere et troverdig rom for leserens medlevelse.

Det får vi til gjengjeld mer av i andre del, som foregår i 2020 og handler om Kasper og venninnene. Nå kler han seg i jenteklær og lengter etter å være en del av dameritualene og de feminine omgangsformene. Han kan ikke fordra det mannlige ved seg, testosteronet, svetten, stemmen, attributter som kan knyttes til romantittelen, «Spiro»» – legemiddelet spironolakton brukes for å blokkere testosteronet.

Det handler om å komme ut av skapet, og Kasper har verdens fineste venn i Maja, som også er noe av et frilynt mysterium, for hun liker Kasper og vil ha ham som kjæreste, men han er jo homofil og vil helst være kvinne og lesbisk, mens Maja jo forblir heterofil. Her gjelder det å holde tungen i rett munn, som man sier.

I bokens siste del er vi i 2022. Kasper har blitt til Frida i navnet, men er fremdeles Kasper i kroppen. Her ligger mormor for døden, som Øxnevad på snedig vis kopler mot prideterroren i Oslo, og knytter sammen med mørke barndomsminner som indirekte belyser det absurde menneskesynet som ligger til grunn for terroren. Dette er virkelig godt turnert, det er som om boken helt mot slutten åpner seg opp og får fornyet, utvidet mening.

Det er i det hele tatt mye vondt som har satt seg fast i Kasper/Frida i denne romanen som legger seg nokså tett på tematikken i Øxnevads tidligere bøker, men som også litterært sett fremstår mer gjennomarbeidet, og mindre aktivistisk og debattpreget enn forrige bok. Det handler om utenforskap og å være annerledes, om å bli sett og fikse livet, og om å ha forståelse og omsorg for den som strever. Her er nye innsikter å hente fra miljøer og livssituasjoner som er lite kjent for de fleste av oss.