Mobbingen vi ikke ser

Det nærmer seg skolestart, og som rektor er jeg allerede i gang med å snekre sammen et nytt skoleår for elevene mine.

Min viktigste oppgave er å skape en trygg skole der elevene mine trives og hører til.

Men hvordan kan jeg få 220 ungdommer til å sameksistere uten mobbing eller utenforskap? Får jeg til å hjelpe alle som trenger det dette skoleåret?

Jeg er villig til å gi alt for å komme dit, men vet også at arbeidet med læringsmiljøsaker – eller mobbesaker om du vil – er det mest komplekse jeg gjør.

Mobbing er et samfunnsproblem som strekker seg langt utenfor skolegården, men i skolen er arbeidet mot det med oss hele tiden. Vi har en plikt. Vi skal følge med, gripe inn, melde ifra, undersøke og sette inn tiltak.

Og hadde mobbing bare vært lugging, dulting og slåsskamper i skolegården, ville jobben min vært enklere.

Om det alltid var tydelig hvem som begynte og hvem som såret den andre mest, kunne sånne saker vært løst langt kjappere. Men det er ikke slik.

Særlig jenter mobber på litt annet vis. De gjør det med blikk, fakter og ord. De sprer rykter, baksnakker, og taler med doble og triple meninger.

Ble du ikke invitert til den Halloween-festen? Sorry, jeg bare glemte det. Det var ikke meningen, altså.

Oppførsel som det er minst like skadelig som fysisk vold. Særlig over tid, og spesielt om styrkeforholdet er skjevt. Dessuten er det mye vanskeligere å avdekke som mobbing.

Ofte spør jeg meg selv hvor de lærer alt sammen. Ja, jeg vet det er i menneskets natur å forme grupper og la oss påvirke av hverandre. Men hvem lærte ungene å behandle hverandre slik?

Mobbing begynner ikke med skolen. Mobbing skjer der mennesker møtes og ender ikke når skoleklokka ringer. Den mobbingen jeg beskriver skjer i alle aldre og samfunnslag.

Jepp, til og med på statsledernivå. I venninnegjenger, nabolag, idrettsforeninger og på arbeidsplasser. Dessverre.

Bak enhver jenteintrige sitter en håndfull mødre og mener noe. Mødre som selv har vært jenter som forsøkte å nå opp sosialt en gang.

Nå ønsker de seg mest av alt at deres datter skal være med i gjengen. Noen er livredde for at barnet skal gå glipp av noe, andre vokser aldri ut av mobberen i seg. Hun lever videre, vandrer fritt blant oss, og får stadig ny næring.

Det er gøy å snakke om hun som ble så full på sommerfesten, eller sjefen som er fryktelig høy på seg selv. Har noen gjort og sagt noe rart, så del det for all del videre.

Sørg for å påpeke om venninna di har noe i tennene eller is på haka. Si det høyt og tydelig så alle hører hvor hjelpsom du er.

Et kompliment er forresten aller best om du klarer å snike inn en liten brodd. Ja, er noen maks irriterende, må det jo være lov å lette litt på trykket. For å høre om andre opplever det på samme måte, kanskje?

Ryktespredning gir kanskje ikke blåmerker, men gjør vondt likevel. Du viser ikke omtanke dersom du forklarer noe åpenbart på en nedlatende måte. Baksnakking er ikke gøy sosialt lim, det er mobbing.

Likevel driver vi med det, selv etter godt overskredet myndighetsalder. Også foran barna – som er utrolig lærenemme når de er i rett hjørne.

Så kjære medsøstre – om jeg skal klare jobben min trenger jeg litt hjelp av dere. Hva om vi alle begynner med oss selv?

Tenk på hvordan du snakker om naboen rundt middagsbordet. Prøv å nøste opp i uenigheten med kollegaen direkte, i stedet for å klage på situasjonen hjemme i godstolen.

Gi et kompliment til hun som kommer på fest i den kjolen du hadde lyst på, i stedet for å være misunnelig og spydig.

Skolen – som i dette tilfellet er meg – har et stort og komplekst ansvar for å håndtere mobbing. Det kjenner jeg på. Jeg kommer aldri til å slutte å ta det på alvor. Men hver og en av oss har også et ansvar.

Vi har et ansvar for hvordan vi behandler folk rundt oss, og hvilke verdier vi deler videre til barna våre.

Så lenge foreldre og viktige voksenpersoner drar med seg mobbeatferden sin inn i barnas påhør, er jeg redd at blikking og baksnakking vil forbli et problem, og at mobbetallene vil holde seg høye.

Derfor denne bønnen fra meg til dere. Og ja, jeg vet hvor vanskelig det er. Jeg har selv kommet i skade for å snakke om noen bak ryggen deres.

Ingen forventer perfeksjon, men bevisstgjøring skader ikke. Jeg tar imot all drahjelp jeg kan få – med takk.

Godt nytt skoleår – snart – til både lærere, elever og foreldre.